Foto: Spartacus forlag
Filosof og samfunnsdebattant Lars Gule har gjennom flere år vært en ivrig og utholdende nettdebattant. Undertegnede har selv fulgt med på debatten på det innvandringskritiske Document.no i flere år og har vært imponert over Gules utholdenhet i møte med massiv motstand fra nettstedets sympatisører.
Nå har Gule skrevet boka «Ekstremismens kjennetegn» om hva ekstremisme er, og hvordan man skal møte ekstremisme på Internett. Boka er på mange måter prisverdig, men har også en del svakheter.
Klart språk
Først rosen: Gule skriver godt og klart om innfløkte akademiske emner. Hans fremstilling er preget av korte, klare setninger. Utilgjengelig fagterminologi er langt på vei unngått, eller forklart der det er nødvendig. Oppbyggingen av boka er logisk og lett å forholde seg til.
Mener Gule at staten og Oslo kommune støtter en ekstrem organisasjon?
Det er interessant og nyttig å få vite hvordan Gule tenker om hva som er god «nettikette» og hvordan man bør forholde seg til ulike typer mer eller mindre vulgære, ufine, rasistiske, islamofobe eller på andre måter umedgjørlige motdebattanter. Gule er inspirert av Arne Næss og argumenterer for at strenge saklighetskrav og krav til etterprøvbarhet bør ligge til grunn for all (nett)debatt. Han er likevel ikke fremmed for temperatur i debatten: «Det behøver […] ikke være noen motsetning mellom saklighet og retorikk, inklusive både krasse og friske karakteristikker, men karakteristikkene bør fortrinnsvis dreie seg om motpartens standpunkter, ikke mot motparten selv.» (s. 186)
Også bokas siste del, som dreier seg om Gules fortid, byr på meget spennende stoff. Leser man Gules motstandere i kommentarfeltene i del nettaviser og blogger, der Gule har vært en flittig bidragsyter, får man lett inntrykk av at Gule selv er terrorist og ekstremist og dermed bør holde seg langt unna enhver debatt om emnet. Derfor er Gules egne oppklaringer interessante og verdifulle. Han redegjør for hva som skjedde i forkant av at han 5. mai 1977 ble arrestert av libanesisk etterretningstjeneste med «750-800 gram plastisk sprengstoff» i ryggsekken. (s. 197) Han gjengir også på en overbevisende måte hvordan han senere, gjennom studier og refleksjon, tok et oppgjør både med tradisjonell marxistisk tenkning på et filosofisk plan, og på et konkret plan tok avstand fra tanken om at det er legitimt for palestinere å sende raketter mot sivile mål i kampen mot den israelske okkupasjonen – et standpunkt som blant annet har vært forfektet av Trond Ali Lindstad her i Norge.
Viktige mangler
Så risen: For denne anmelderen er det bokas første fire kapitler som handler om hva ekstremisme er, og hvilke ulike typer ekstremisme som finnes, som byr på flest utfordringer. Gule begynner med en god utgreiing av innholdet i vitenskapelig metode, og argumenterer godt for at politikk bør bygge på det han kaller «vår beste kunnskap», altså det som man gjennom vitenskapelige undersøkelser har klart å komme fram til er den mest sannsynlige beskrivelsen av virkeligheten.
Men selv om det er mye fornuft i det Gule skriver om «deskriptiv» og «normativ» ekstremisme, om ekstreme handlinger og om overgangen fra retorikk til handling, er det synd at Gule, som åpenbart er en belest og kunnskapsrik akademiker, ikke har kostet på seg flere litteraturhenvisninger. Han burde også større grad forholdt seg aktivt til aktuell forskning på ekstremisme i boka. Det hadde vært nyttig både fordi det har blitt et økt behov for kunnskap om dette emnet etter 22. juli og fordi Gule selv er så nøye med å påpeke at vi hele tiden skal ta utgangspunkt i «vår beste kunnskap».
Er HRS ekstremister?
En større og viktigere mangel i boka finner jeg i behandlingen av diverse norske aktører som Gule nevner som eksempler på folk/miljøer som har kommet med ekstreme ytringer, eller har ekstreme standpunkter. Både Document.no og Human Rights Service (HRS) trekkes fram av Gule. Men Gule gir bare enkeltsitater og gjør ikke noe forsøk på å fastslå om vi her har å gjøre med ekstremister, eller om det er snakk om isolerte, ekstreme ytringer som ikke er betegnende for disse miljøenes aktivitet som helhet. Dermed blir det hengende i løse lufta hva Gule mener.
Det har flere uheldige konsekvenser. Enten kan man ut fra fremstillingen tenke at Gule prøver å klistre merkelappen ekstrem på aktører som ikke fortjener det. Eller man kan se motsatt på det: Hvis Gule mener å ha belegg for å hevde at HRS står for en (høyre)ekstrem ideologi, burde han si det, og argumentere grundigere for det. I sin bok Det mørke nettet slår ekspert på høyreekstremisme Øyvind Strømmen fast at Document.no ikke er en del av det høyreekstreme spekteret, men er verdikonservative innvandringsmotstandere. Aftenpostens Knut Olav Åmås, og mange flere med ham, har berømmet Hege Storhaug for arbeidet med rettighetsspørsmål. HRS får dessuten penger både over statsbudsjettet og av Oslo kommune. Oslo kommune valgte å bevilge en million kroner til HRS etter at støtten deres på statsbudsjettet ble halvvert i august i fjor. Mener Gule at staten og Oslo kommune støtter en ekstrem organisasjon?
Alt i alt er «Ekstremismens kjennetegn» en lesverdig og nyttig bok, men en klarere stillingtagen fra forfatteren hadde vært på sin plass. Det er viktig å identifisere og motarbeide ekstremismen der den finnes, men hentydninger om ekstremisme som ikke følges opp, fører til en uklar og lite hensiktsmessig debatt.
