Foto: Norsk Folkehjelp
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
– I dag kontrollerer de 10 prosent rikeste 87 prosent av verdens formue, og en liten elite overtar kontrollen over stadig mer av verdens ressurser, og dermed også makt og innflytelse, noe som igjen fører til sosial uro, sier Kathrine Raadim, utenlandssjef i Norsk Folkehjelp (bildet), i en pressemelding.
Videre utdyper hun:
– Flere av de store humanitære katastrofene verden nå opplever er politisk skapte kriser, som kunne vært unngått dersom regimene hadde evnet eller villet møte folkets krav om rettferdig fordeling og demokratisk medbestemmelse.
Ingen handling eller tiltak
Norsk Folkehjelp utfordrer også regjeringen til å føre en utviklingspolitikk som fremmer en rettferdig fordeling av både makt og ressurser.
– Selv World Economic Forum, hvor mange av de rikeste i verden deltar, har gjentatte ganger sagt at de anser voksende ulikhet som den største trusselen i årene framover. Likevel gjøres ikke noe med det. Vi ser til at regjeringen må som et minimum støtte opp om at et av FNs nye utviklingsmål skal være å redusere ulikhet.
Funn fra rapporten:
* I Egypt eier de rikeste 10 prosent av befolkningen hele 73 prosent av landets rikdom. I Egypt og Tunisia spilte økonomisk ulikhet sterkt inn i de omfattende protestene, men så langt har de ikke oppnådd en endring av politikken.
* Artikkelen om Spania viser en dramatisk og sterk økning i ulikhet i landet, som ble tydelig for alle etter finanskrisen, men som kunne vært forutsett før krisen satte inn. Etablerte partier tok ikke hensyn til de omfattende protestene mot tilstrammingspakkene etter krisen. Politikerne lyttet ikke til folk, noe som må sees på som en demokratisk utfordring.
* I Sør-Afrika er det nettopp mangelen på sosial rettferdighet som truer demokratiet.
* Også i Norge er det en voksende og svært ulik fordeling av formue, mens inntektsfordelingen er relativt jevn. Norge har klart å holde relativt små økonomiske forskjeller i befolkningen over tid. Grunnen til dette er en erfaring med organisert representasjon og forhandlinger, nettopp blant vanlige folk utenfor elitene.
