To rapporter, to ulike syn. Høgskolen i Oslo (HiO) publiserte rapporten ”Skolegang i Pakistan– barn med innvandrerbakgrunn som går på skole i foreldrenes hjemland” i mai i år. Human Rights Service publiserte sin rapport ”Norske barn i utlandet: ute av syne, ute av sinn” i 2004.
Selv om rapportene omhandler mer eller mindre samme tema – barn og unge med minoritetsbakgrunn som reiser eller sendes til foreldrenes opprinnelsesland for å studere – er resultatulikhetene slående. Imidlertid er det viktig å nevne at mens HiO har tatt for seg pakistanske barn, har HRS sett på flere land, blant annet flere øst – og nordafrikanske land.
Krisemaksimering
Krisemaksimering og konfrontasjonsretorikk i ”vanlig HRS-aktig stil” har nådd ut gjennom deres rapport”, hevder skribent og samfunnsdebattant Iffit Qureshi. Det er de vidt ulike resultatene av to rapporter om samme tema som får Qureshi til å reagere.
Kan man spørre seg om HRS har tatt i bruk få eksempler for å oppnå ønsket resultat? Og at dette videre skal gi inntrykket av at bortføring og emosjonelt misbruk er helt vanlig blant enkelte minoritetsgrupper? Qureshis førsteinntrykk er helslakt.
– Etter å ha sammenlignet rapporten til HiO, SSB (Statistisk Sentralbyrå, red.anm.) og HRS har jeg kommet fram til at HRS driver ren skremselspropaganda. Jeg mener at rapportene til HiO, SSB og klagene og kritikken i media av denne organisasjonen burde ha fått regjeringen til å tenke seg om to ganger før de innvilget penger til dem. Selvfølgelig mener jeg ikke at diskriminering og undertrykking av kvinner ikke finnes innenfor disse miljøene, men når det stadig blir en overfokusering på bare det negative opplever mange minoriteter dette som sårende og krekende, sier hun.
HiO sin rapport ”Skolegang i Pakistan – barn med innvandrerbakgrunn som går på skole i foreldrenes hjemland” har kartlagt årsaker til og effekter av norsk–pakistanske barns skolegang utenfor Norge. Rapporten viser til at det er mange sider ved at barn med innvandrerbakgrunn går på skole i foreldrenes opprinnelsesland, og påpeker at
årsakene er sammensatte og komplekse. Ifølge tall fra HiO antar man at dette omfatter omlag 450 barn med pakistansk bakgrunn i skolepliktig alder, mens HRS sine statistikker viser at rundt 5000 barn av minoritetsbakgrunn skal ”være rammet av hjemsendelse og dumping”, to begreper som de ofte benytter seg av i rapporten. Tallene er ifølge HRS hentet fra norske utenriksstasjoner.
Der HiO påpeker at ”for barna så kan det være lærerikt og nyttig å få kjennskap til foreldrenes kulturbakgrunn og språk, og å være sammen med familiemedlemmer” fastslår HRS at ”hjemsendelse er en uønsket praksis, forankret i økonomisk og verdimessig grunnlag, hvor barnet skal forebygges å tilpasse seg det norske samfunnet”.
Sendes til koranskole for å ”bli kvitt norsk tankegang”
HRS mener norsk–pakistanske barn utsettes for en ”islamisert læreplan”, hvor barna skal lære å bli ”fullverdige borgere av en islamsk stat”. Læreplanen påpeker hvor viktig det er at ”alle, om nødvendig med makt, skal lære om islam”, samtidig som elevene ”oppmuntres til jihad og være martyrer for religionen”. Blant barna av norsk–pakistansk bakgrunn ”snakkes det så lite norsk som overhodet mulig, og det at de ikke har fått noe som helst innføring i norsk kulturforståelse viderefører en fremmedfølelse og frykt for integrering i det norske samfunnet”.
Der HiO påpeker at et av hovedargumentene (særlig når det gjelder pakistanere) for å sende barna på skole i opprinnelseslandet er gi de et mer disiplinert og prestasjonsrettet skolemiljø, hevder HRS hardnakket at foreldrenes ”hovedmotivasjon er ønsket om å gi ungene en sterk muslimsk oppdragelse, særlig med hensikt på å gjøre barna minst mulig mottagelig for et vestlig verdisett”
En av casene i rapporten fra HRS kalles ”Samira”. Rapporten hevder at hun skal ha blitt tvangssendt til besteforeldrenes landsby i Somalia, ifølge deres kontaktkilde ved Tracing Services/ Røde Kors. Her hevdes det at hun antagelig går på koranskole, ettersom ”utdanning blant jenter ikke er en prioritet blant somaliere”. Ifølge forfatterne bak rapporten, Karlsen og Storhaug, er jenta ”i fare for å bli tvangsgiftet”.
Qureshi mener HRS sine feltarbeideres negative og konfronterende holdninger bidro sterkt til å skape et ugunstig klima med sine intervjuobjekter (rektorer, pårørende og andre familiemedlemmer) når de skulle kartlegge bruken av koranskoler.
– I HRS sin rapport er de skeptiske med en gang til koranskolene og de beskriver i detaljer hvordan de ble møtt med ”en vegg”. Kan det da være at Storhaug og Karlsen i utgangspunktet selv hadde en negativ holdning som smittet over på rektorene ved disse skolene? Her er det interessant å observere at HiO ikke hadde en slik opplevelse og ble invitert inn med åpne armer av rektorene.
Forskerteamet ved HiO har under avsnittet om ”det tredelte pakistanske skolesystemet” hentet tall fra en britisk bistandsorganisasjon (CIET Madaris), som fastslår at blant barn i aldersgruppen 5–9 år går 44,2 prosent gutter og 41,4 prosent jenter på skole i det offentlige pakistanske skoleverket.
32,5 prosent gutter og 26,8 prosent jenter går på private skoler, mens kun 2,8 prosent gutter og 2,4 prosent jenter går på koranskoler. Tabellen viser privatskolenes sentrale rolle og at det går like mange gutter som jenter på koranskoler, noe som tilbakeviser det som har vært en gjennomgående oppfatning: nemlig at koranskolene er et gutte/mannebastion. HiOs britiske kilde avslører også at det i større grad er fattige, urbane familier som sender barna på koranskole, like ofte på grunn av manglende ressurser som av ønske om at barna skal læres opp i religiøs tankegang. Når privatskolene er en fjern tanke, og det offentlige systemet heller ikke strekker til, er koranskolene omtrent den eneste muligheten for fattige pakistanere.
Ikke anledning
Rita Karlsen ved Human Rights Service (HRS) svarte høflig, men kontant på Utrops forespørsler angående rapporten ”Ute av syne, ute av sinn”:
– Akkurat her og nå har jeg ikke anledning til å snakke om den. Utover dette vil jeg ikke kommentere annet enn at spørsmålene dine var sterkt ledende og en heller klar farget tolkning av en grundig jobb vi har utført.
