- Eksilsanger: – Musikken lever videre - 23.05.2023
- – En verdensborger har gått bort - 07.09.2012
Naushad døde søndag morgen. Så altfor tidlig, og i starten av en ny og lovende livsfase. Han hadde tort å satse på kjærligheten med Erum, og så seint som 28. august ble deres ekteskap, tidligere inngått i Pakistan, bekreftet med en seremoni her i Norge.
Ja, Naushad døde veldig tidlig, men vi vet at han som en del av farsarven hadde et svakt hjerte. Han levde minst ti år lenger enn faren selv gjorde. Og det var ikke hans første infarkt. På sett og vis hadde han allerede kommet et stykke ut i rekken av ni liv, drevet av optimisme, livsgnist og en trass rettet mot kroppens slitasjesignaler.
Det er en akademiker og fagperson, en politisk aktivist og skribent, og ikke minst en kosmopolitt vi skal begynne å ta farvel med i dag – og en personlighet som rommer mye mer enn korte taler kan få fram. Jeg sier begynne å ta farvel, fordi de som dør, lever videre i oss, gjennom oss, og slik er det et langt farvel som for mange av oss vil vare livet ut. For vi husker. Og det er mange gode grunner til at Naushad ikke vil bli glemt av oss som fikk være hans venner, kolleger og ofte også meningsfeller.
Meningsfeller – ja, hva mener du nå egentlig med det? Slik kunne Naushad ha ordlagt seg. For han har gjennom sitt liv hatt en sterk evne til å utfordre folk: til å begrunne, til å forklare seg og reflektere over ordenes betydning – ikke minst gjelder det ord som maktutøvelse – og over samfunnsmessige prosesser og fenomener. Nadia kunne bli spurt: Mener du det du sier at du mener? For henne ble dette viktig for at hun selv skulle danne seg oppfatninger om livet og verden. De skarpe spørsmålene var del av en pedagogikk som forkastet lettvintheter og oppfordret til dypere tenkning. Slik kunne Nadia vokse og bli mer trygg på og stolt av det hun står for.
– Innvandrerbutikker? Selger de innvandrere der?
Naushad var opptatt av å formidle det komplekse, og gjennom det nå fram til hodene våre. Han var lite begeistret for hierarkier. Kanskje kan vi kalle ham en filosofisk anarkist? Han avskydde ikke kaos. Han kunne jo ikke det, for det er forbindelser mellom mangfoldet, det komplekse – og kaos. Men noe orden i kaos ville han ha. Og en del av denne ordenen var en stringent språkbruk.
– Innvandrerbutikker? Selger de innvandrere der? Kunne Naushad spørre med sitt skeive smil og intense blikk.
En form for orden han brukte store deler av livet på å kjempe mot, var den hierarkiske ordenen som marginaliserer og diskriminerer. I 1977 skrev han et brev til Kong Olav og ba ham gjøre noe med rasismen i det norske samfunnet. Han, seinere en konsolidert republikaner, fikk svar. Kongen syntes det var leit å lese om rasismen. Kanskje bidro Naushad til at kongen i større grad inkluderte sine «nye landsmenn» i påfølgende nyttårstaler? Ikke for det, han var jo selv innvandrer.
Denne korrektivrollen var en del av Naushads varemerke. Da han seinhøstes 2010 skulle til kontroll på Rikshospitalet, møtte han en overlege som åpnet konsultasjonen med å spørre om han snakket norsk. Overlegen måtte så, i påhør av en gruppe egne studenter, lytte til Naushads foredrag om hvordan leger burde te seg overfor sine pasienter. Denne episoden formidlet Naushad med stolthet videre til sin datter, da nybakt medisinerstudent.
Brevet til kongen skrev han allerede etter ett år i Norge. Det er mye «allerede» i historien om Naushad. I 1978 drev han i gang et eget tilbud for pakistansk ungdom i Hamna fritidsklubb på Frogner, seinere flyttet dette tilbudet til Tøyen. Han utdannet seg til teknisk tegner, og hadde ansvar for utformingen av metallkonstruksjoner på den nye delen av Holmenkollen hotell. I 1980 fikk han i stand en innvandrerkulturfestival som ble en slags forløper for den Mela-en vi kjenner som en viktig del av Oslos kalender og bybilde i dag. Han var også en drivkraft bak «Foreningen mot rasisme», stiftet i 1979. I 1983, var han sammen med Gerd Fleischer blant initiativtakerne til «17. mai for alle» med utgangspunkt i Sagene skole. Tiltaket var en reaksjon på drapstrusler mot elever med minoritetsbakgrunn som skulle gå i 17. maitog. Arrangementet fortsatte i årene som fulgte på Kuba, Grünerløkka, og til Dagsavisen sa Naushad for noen år siden at det er «et arrangement som blir viktigere og viktigere. Verden blir mer globalisert. Det må gjenspeiles i samfunnsinstitusjonene. Det internasjonale må komme fram i det nasjonale».
Her snakker en verdensborger, en som vil videre med inkluderende endring. Denne holdningen preget ungdomsarbeidet hans, og det inspirerte ham til å ta sosionomutdanning. Med den faglige nasjonalismen som nok ennå fantes der og innen mange andre profesjonsutdanninger, ble en av oppgavene hans å åpne øynene til mang en autoritet og kollega for andre virkelighetsforståelser i det mer mangfoldige, nye Norge.
Det komplekse blir ofte lettere forstått av folk med transnasjonale røtter. I Naushads bopel henger bilder han selv har malt. Ett av dem er av en bonde med kamel foran plogen – jeg antar at motivet er fra Baluchistan der han selv ble født. Det er en ro over det bildet, men provinsen, som tross rike ressurser ennå er den fattigste i Pakistan, har vært alt annet enn rolig. Naushad var allerede som tidlig opprørsk tenåring engasjert mot undertrykkingen i Baluchistan, der mange reiste krav om uavhengighet. Han levde farlig. Det var en av flere grunner til at han forlot hjemlandet og kom til Norge som syttenåring. Der begynte han sin yrkeskarriere slik så mange har gjort det etter ham, i rengjøringsbransjen. Han kunne se Norge med utenfra-blikket, og dessuten: bokstavelig talt fra golvet. Naushad, som satte sine bein på norske brosteiner i påsken 1976, kom fra landet der unntakstilstand var vanlig. Synet av den stengte byen og de folketomme gatene her fikk ham til å tro, fortalte han siden, at samme tilstand hersket i Norge.
Naushads tidlige politiske engasjement måtte få sitt utløp i det nye hjemlandet, ikke bare i foreninger og klubber, men også i partiet SV. Allerede i 1983 kom han inn i Oslo bystyre, der han satt en periode som fast representant, en periode i varaposisjon. Han var en av de yngste bystyrepolitikerne, men ble nok sett på som «innvandrerekspert», den som skulle ta seg av saker som undervisning i morsmål og andre minoritetsspørsmål. Særlig begeistret for å bli satt i denne båsen var han ikke, men han hadde meninger om det meste, selvsagt også saker som hadde med minoriteter å gjøre. Han ble også valgt inn i SVs landsstyre, som det ene medlemmet med minoritetsbakgrunn, og i Norge den første innvandrer med et slikt verv.
Det løper en historisk tråd fra disse politiske erfaringene og fram mot forskningsrapporten «Kolleger eller alibier. En studie av politikere med minoritetsbakgrunn», skrevet sammen med den nære vennen Atta Ansari, et prosjekt som jeg hadde gleden av å være veileder for. Den høstet stor oppmerksomhet i mediene, og åpnet nok øynene på en del partipolitikere. Slik banet Atta og Naushad veien for nye generasjoner politikere som ikke ville finne seg i rollen som nisjepolitiker eller flerkulturelt alibi; sikkert også for andre yrkesgrupper. Rapportens erfaringer er temmelig universelle.
Med Mia, som han møtte i et kollektiv på Nordstrand i 1977, fikk Naushad to barn, Jonas og Nadia. Å kombinere barn med et engasjert liv i offentligheten var ikke bare enkelt. Men Naushad var trolig den første sosionomstudenten av hankjønn som søkte ett års permisjon fra studiene for å være hjemme med sin førstefødte, nær tre tiår før dagens til dels opphetede debatter om pappaperm. Naushad og Mia, som hadde valgt å gå fra hverandre etter elleve års ekteskap, opplevde stor sorg da Jonas døde tjue år gammel. De to fikk sammen med Nadia tatt et godt farvel, og Mia og Nadia opplevde at Naushad med sin store menneskelige innsikt var en viktig kraft i sorgarbeidet.
I årene som fulgte kom far og datter hverandre enda nærmere enn før, selv om Naushad på det tidspunktet arbeidet på Høgskolen i Alta. Nadia forteller at de to opplevde en sjelden form for synkronitet, idet de begge kunne føle på likt at nå var det på tide med en ny telefonsamtale, før en av dem slo nummeret til den andre.
Samtaler ble ofte diskusjoner, for Naushad likte en god diskusjon. Også, som Nadia sier, hvis motparten ikke kunne høre ham. Dermed kunne det å se på TV-debatter eller nyheter sammen med faren være litt av en prøvelse når han overdøvet TV-stemmene med motargumenter og oppgitte utrop. Nadia innrømmer at hun nok har arvet noe av denne egenskapen, selv om hun kunne klage sin nød under slike temperamentsutbrudd.
Jeg vil gjerne runde av disse minneordene med noen korte utdrag fra Naushads kommentarer i pressen. Andre vil snakke mer om hans sosialfaglige og vitenskapelige produksjon. Men han behersket også kortere sjangre. Dog ikke uten kuttenes smerte, kan Atta rapportere; når kanskje tjue siders resonnement skulle skjæres ned til to.
Naushad var våkent oppmerksom på det norske samfunnets paradokser, og ga dem språklig snert. Som her:
«I motsetning til alle andre i dette landet som trenger økonomisk sosialhjelp, bruker bankene andre metoder enn å møte med lua i hånda på sosialkontoret. Nei, de sender SMS til statsministeren» (Utrop 2008)
Og, nærmest synsk, om en skolemassakre i Finland, skriver han i 2008: «For meg er det interessant hvorfor en slik tragedie oppfattes som en uforståelig psykologisk gåte og ikke en terrorhandling […] Hvis mannen i Finland var sønn av en afghansk flyktning, og muslim, ville eksperter da ha anstrengt seg for å forstå mannen og motiver like mye som tilfellet er med den finske mannen?»
Om stortingspolitikere som greide å motta dobbelt pensjon, har Naushad følgende å si: «Nå viser det seg at hele den enkle lukrative pensjonsordningen er basert på tillit og ikke på kontroll. Tenk om det skulle være slik for asylsøkere! Et system basert på tillit til de som søker, ikke et massivt kontrollapparat i hendene på de som bestemmer!»
Og burlesk humor er ham heller ikke ukjent: «Etter snø og is kommer som regel flommen: Blasfemiforvikling ble avløst av hijab-influensa, som de fleste ble fort smittet av. […] Når jeg nå har pustet ut etter blasfemiforvikliingen og hijab-kaoset, lengter jeg etter karnevalstemning i Rio. Med hijab på hodet håper jeg å møte noen norske politifolk i bikini!»
Naushad skriver kritisk om Kongehuset; om Afghanistan – skeptisk-kritisk til vestlige militære; om velkvalifiserte nye nordmenn som ikke får jobb; om makt, fiendebilder og islamhat; om krigs-språket og hypernasjonalismen i idrettskommentarer; om Obama og Osama og om sex-skandaler i FrP og partiets ambivalente forhold til kollektivt ansvar. Bredden er imponerende stor.
Naushad holder opp et speil for oss. Vi majoritetsmennesker, mange av oss privilegerte, kan slik betrakte oss selv fra randsonen, med den marginalisertes blikk. Det har vi godt av. Naushad tenker stort og globalt Han skriver om planetens økosystem og om klimaendringene, den mest omfattende utfordringen for menneskeheten i vår tid, og han spør:
«Hvorfor handler offentlig fattigdom fortsatt om skole, omsorg og helse, det vil si mennesker? […] Bærekraftig produksjon, økonomisk politikk, jordbruk og kultur trengs. Ellers blir det snart enda mindre forskjell i mat, kultur og mangfold i naturen å se, enten en bor i Alta eller Quetta.»
Igjen, dette spennet i tid og rom, drevet av en global humanisme der alle mennesker har samme verdi. En drøm verdt å beholde. Et testament til oss som bøyer oss i sorgen. En oppfordring om å gå videre, for det er slik vi kan hedre denne mannen som var så modig, gjorde så mye og ville enda mer. For, som han skriver i en av sine kommentarer «Det er på tide å tenke radikalt nytt og solid, istedenfor gammelt og smått».
Kjære Naushad, hvil i fred!
