Foto: Søren Storm Hansen
I en kommentar til en lederartikkel i Utrop fremfører Magne Richardsen, aktivist i Skeiv Verden, flere argumenter mot hijab i politiet. Selv om ja eller nei til hijab i politiet ikke var hovedpoenget i lederartikkelen, som handlet om blandede signaler i SUs nye integreringspolitiske plattform, er Richardsens argumenter verdt å kommentere.
Argumentet om politiuniformens nøytralitet har vært fremført mange ganger, og kan synes å ha noe for seg. Politiet spiller en helt spesiell rolle i det norske samfunnet med sitt voldsmonopol og rett til å håndheve loven. Politiet har også et uniformsreglement som utelukker visse typer identitetsuttrykk. For eksempel vil det etter alt å dømme være uforenelig med den „kleskoden” politiet legger opp til å ha en mangefarget punkersveis, tatovering i ansiktet eller lignende. Reglementet tillater imidlertid skjegg, til og med nokså langt, en vanlig identitetsmarkør for (konservative) muslimske menn: «Hår og skjegg skal være velpleiet og holdes innenfor moderate former,» fikk Utrop opplyst da vi skrev en sak om dette for en tid tilbake.
Det at reglementet tillater skjegg, medfører selvsagt ikke at hijab også automatisk må tillates. Det er til en viss grad opp til politiet selv å bestemme sitt uniformsreglement. Det er imidlertid opp til Stortinget å bestemme om enkelte grupper skal være utelukket fra bestemte yrker fordi de signaliserer en bestemt tilhørighet gjennom sin klesdrakt. Det er Stortinget som bestemmer lovene, ikke politiet.
Å nekte noen å utføre et yrke fordi det er en mulig sammenheng mellom deres religiøse tilhørighet og deres holdning til homofile, er ikke rimelig.
Uklar sammenheng
Det er svært vanskelig å finne prinsipielle argumenter mot at hijab lar seg kombinere med politiuniformen. Argumentene som Magne Richardsen fremfører, er i forkortet form:
1. at homofile muslimer ikke kan føle seg trygge på at rettssikkerheten deres er ivaretatt når de må forholde seg til politi med hijab
2. at det er en del av kulturen i mange muslimske land å diskriminere homofile
3. at denne kulturelt betingede diskrimineringen ofte begrunnes ved å henvise til religionen
4. at visse tolkninger av islam åpent fordømmer homofili
5. at det finnes få alternative tolkninger av islam som er mer positive til homofile
6. at hijab signaliserer en spesielt sterk religiøs overbevisning
Når det gjelder første argument, vil det (ut fra Richardsens logikk) gjelde så fort man kommer i kontakt med en kvinnelig, muslimsk politibetjent og denne sier navnet sitt eller røper sin landbakgrunn. Det er altså i praksis ikke mulig i alle situasjoner å «skjule» at man er muslim eller kommer fra et muslimsk land selv om man ikke bruker hijab. De øvrige fire argumentene henger sammen, slik det virker rimelig å tolke Richardsen. Richardsen søker tydeligvis å styrke sitt argument om utrygghetsfølelse ved å forsøke å vise at mange muslimer enten selv har negative holdninger til homofile, eller at de tror på en religion som tar til orde for diskriminering av homofile (punkt 2-5). Han antyder samtidig at denne diskrimineringen ofte enten er kulturelt betinget, eller at den er utslag av bestemte tolkninger. Det betyr at det er umulig å fastslå noen nødvendig sammenheng mellom hijabbruk og negative holdninger til homofile. Det er kun en mulig sammenheng. Dermed faller også punkt 6.
Å nekte noen å utføre et yrke fordi det er en mulig sammenheng mellom deres religiøse tilhørighet og deres holdning til homofile, er ikke rimelig, og virker svært vanskelg å forsvare prinsipielt. Dessuten henger man jo ikke fra seg sin muslimske tro i klesskapet hvis man velger å henge fra seg hijaben. Det er heller ikke et uttrykk for særlig stor tillit til norsk politis profesjonalitet når man mistenker at religion påvirker utøvelsen av politiyrket. Vi må anta at norsk politi får god opplæring der de lærer å skille mellom jobb og personlige overbevisninger.
Fornuft og følelser
Vi kan heller ikke basere lover og regler på personlige følelser av utrygghet. Selv om denne følelsen kan være både reell og i visse tilfeller velbegrunnet, må den veies opp mot andre hensyn, i dette tilfellet religionsfriheten, eller ytringsfriheten om man vil (slik Richardsen skriver). Da er det helt klart at grunnleggende demokratiske og rettstatlige prinsipper som religions- og ytringsfrihet må veie tyngre enn personlig opplevd utrygghet. Det er riktignok på sin plass å legge til at religionsfriheten i betydningen religionsutøvelse ikke er truet av at man ikke får utøve et bestemt yrke. Det at man utestenges fra et yrke pga religiøs tilhørighet er heller å anse som yrkesspesifikk diskriminering med bakgrunn i religiøs tilhørighet. Her er det viktig å huske at også andre religiøse plagg (ironisk nok i likebehandlingens navn) er bannlyst som del av politiuniformen (turban, kippa osv). Når det gjelder disse andre religiøse plaggene, bruker motstanderne av politi-hijab ofte nøytralitetsargumentet, noe som ikke er så rart siden islams teologiske fordømmelse av homofili ikke kan brukes som argument mot jøder, sikher osv.
Ikke særbehandling
Stålsettutvalget vurderte ulike sider ved hijab-nekten i politiet, og skriver treffende og konsist om dette:
“Med unntak for politiet er det ingen offentlige institusjoner i Norge som på generell basis regulerer de ansattes bruk av hijab, turban, kors, kippa eller andre religiøse plagg eller symboler. […] Forbud mot å bruke religiøse plagg eller symboler er bare lovlig i særlige tilfeller. Et forbud må i tilfelle oppfylle kravene til saklig formål, nødvendighet og forholdsmessighet i diskrimineringslovgivningen. Slike forbud kan i første rekke være begrunnet i praktiske hensyn, for eksempel hensynet til sikkerhet, helse og hygiene eller behovet for kommunikasjon eller identifikasjon. Så langt er det bare i politiet at symbolverdi er brukt som begrunnelse for å ikke gi adgang for religiøse plagg eller symboler. I tillegg har symbolverdi stått sentralt i debatten om dommeres adgang til bruk av religiøse plagg og symboler.”
Det er ingen god idé å sette utsatte grupper i samfunnet opp mot hverandre. Homofile med minoritetsbakgrunn kjemper en viktig og ofte vanskelig kamp mot diskriminering, urettferdighet, ekstrem kontroll og trakassering, men den kampen bør føres på andre arenaer, ikke minst innad i minoritetsmiljøene, der Skeiv Verden gjør en stor innsats. Hvis staten på sin side skal gjennomføre en virkelig nøytralitet, må den forholde seg likt til alle grupper. Det er ikke særbehandling å be om å få utføre politiyrket med hijab, men simpelthen å be om at ens religion ikke skal utelukke en fra dette yrket i utgangspunktet.
Illustrasjonsfotoet til saken.
