For tenåringen Shakeel Rehman ble fotballen veien bort fra egne fordommer mot det norske samfunnet. Nå er 42-åringen klarere enn noensinne til å fronte sekulære og progressive muslimske stemmer.
– Religion har sin naturlige plass i et demokrati fordi den er en sentral del av ytringsfriheten. Problemet for individet og mellom grupper oppstår når religionen er overveldende, når den opptar alle livets områder som eneste vedtatte og rette sannhet. Når det rett og slett ikke gis noen mulighet til å tvile, eller til å søke sannhet via andre kanaler enn religionen. I islam, slik det er nå, er det lite rom for tvil, sier den norsk-pakistanske samfunnsdebattanten med sterk overbevisning.
Blikket er fast og fokusert. 42-åringen har lest mye, ment mye og diskutert en god del. Rehman er kjent for de fleste som følger debatten om islam, innvandring og integrering.
Til daglig jobber han som tolk, men tar også flittig del i samfunnsdebatten. Dessuten var han på tidspunkt tilknyttet nettverket LIM, en tenketank som står for liberale og sekulære verdier. Nysgjerrigheten har alltid vært der, men ble for alvor tent da han som sjuåring, sammen med mor og fire søsken, ankom Norge.
Samfunnsdebattant Shakeel Rehman ser at muslimske miljøer i Norge er i ferd med å åpne seg. Men et forstokket syn på religion hemmer og forvirrer fremdeles mange unge, mener han.
Foto : Gitte Paulsbo
I islam, slik det er nå, er det lite rom for tvil.
– Jeg ble fascinert av hvor harmonisk Norge var. Av den sosiale likheten, av medmenneskeligheten. I årenes løp har jeg prøvd å finne ut hva er det som gjør Norge til det samfunnet det er nå, og funnet svaret i det liberale og sekulære demokratiet. Uten et slikt samfunnslim hadde Norge vært et helt annerledes land, mener han.
Kampen mot fiendebilder I Pakistan er undervisningen ofte fylt med ideologiske utfall og fiendebilder, både av etnonasjonalistisk og religiøs art, påpeker Rehman.
I Norge utvidet filosofikurset ex. phil. Rehmans horisont og han innså at politisert religion kan skape undertrykkelse på lik linje med andre totalitære ideologier. Rehman, som selv kaller seg “kulturell muslim” ser en del likheter i måten han ble “skolert” innen fordommer på, og hvordan unge med minoritetsbakgrunn blir fremmedgjort og radikalisert i dagens Norge.
– Og det er dette som er det problematiske, når folk i tillegg til å bli fratatt retten til å finne alternative sannheter blir presentert med enkle løsninger. Istedenfor å tenke og gruble så går man etter den innlærte overbevisningen, og det som verre er: ser ned eller fiendtlig på alle de som ikke deler denne. Her har vi kjernen i tenkningen som fører til radikalisering.
– Av den grunn er det viktig at folk som oss, de med muslimsk bakgrunn som tror på meningsutveksling i en humanistisk kontekst, tar opp denne verdikampen mot splittelse og fiendebilder. I min barndom skulle jeg som mange andre pakistanske skolegutter “hate India”. Nå hører vi enkelte unge flerkulturelle snakke om å bekjempe de “vantro”.
– Hvordan kan man motvirke en slik prosess?
– Vi må kunne ha hverandre som samtalepartnere. Religiøse og ikke-religiøse. Prøve å identifisere fordommer og dehumaniseringen. Fremme menneskerettigheter og presisere den sårbarheten som følger av ekskluderingen og diskrimineringen. Folk trenger ikke å være enige, men det er et sykdomstegn i et samfunn når grupper gjensidig ekskluderer hverandre og nettopp faller tilbake til enkle løsninger og skyttergravene.
Mistet barndomsvenner Familien Rehman er synonymt med kolonialbutikker og restauranter. Fra ung alder har Shakeel måttet hjelpe til. Mange somre ble brukt bak kolonialdisken, slik at familien etter hvert kunne oppfylle drømmen om et bedre liv.
– Et positivt trekk ved den muslimske, pakistanske kulturen er samholdet innad i familiene. Når man jobber sammen, slik jeg gjorde med far, mor og søskenbarn, så skaper det en utrolig sammensveiset ånd, sier han og smiler.
Familieånden ble utfordret på sitt sterkeste i årene 2003-2004. Søsteren Shabana gjorde inntog inn i den norske offentligheten med humor, mullahløft og kroppsmaling. Kontroversene førte til at familien ble frosset ut av miljøet.
– Vi visste at Shabanas stunt ville skape mye sinne i det pakistanske miljøet. Både jeg og de andre søsknene støttet henne, selv om vi også diskuterte internt. Jeg som bror ville være en hun kunne dele sine tanker med og føle trygghet hos. Jeg mistet flere barndomsvenner. Noen har i ettertid kommet tilbake og unnskyldt seg for måten de behandlet meg på, mens andre er bare blitt mer religiøse.
– Hvordan var denne tiden på sitt verste?
– Ganske vanskelig og ensom, men vi kom styrket ut av det fordi vi visste at vårt engasjement mot fordommer og for likeverd var riktig. I vår familie har det alltid vært en raushet for å tenke og gjøre annerledes, og ikke gi etter for det sterke konformitetspresset som finnes i miljøet. Jeg tror dette har preget mine og Shabanas veivalg senere i livet.
Er det noe som gleder Rehman personlig, er det å se at flere fra minoritetsmiljøene blir stemmer for positive endringer, mot ukultur og komformitetspress. Det er en dreining i retning mer selvkritikk og liberale holdninger i muslimske miljøer. Men helt fornøyd blir han likevel ikke før de sekulære stemmene står klarere frem.
– At man tar opp diskusjonene og har en mer liberal tilnærming er flott, men igjen er religion utgangspunktet for mange. Dette gjør at utviklingen er treg og ungdom blir forvirret. Jeg ser dette som en utfordring for de mange politikere og samfunnsdebattanter med familiebakgrunn fra muslimske land, at de ikke klarer å gå hele milen. Vi mangler humanister og ateister med muslimsk bakgrunn i samfunnsdebatten. Denne mangelen har skapt et demokratisk underskudd.
Hva kan være grunnen, tror du?
– Religiøsitet forsøker ikke bare å gi svar på livets utfordringer, men skaper også en identitetsramme. Å utfordre sin religion er å utfordre århundre med vedtatte sannheter og sikkerhetsmekanismer, og tilslutt en viktig del av deg selv. For mange vil det å utfordre sin identitet oppleves som skremmende selv om de ser det åpenbart irrasjonelle i religionen.
Kjente Engas første muslim
Rehman er ikke bare likeverdsforkjemper og oppdragstolk. En tid var han også en meget habil midtbanespiller på Vålerengas juniorlag med flere kamper på b-laget. Og selv om han aldri ble fotballproff, lærte han verdier som kollektiv innsats og kameratskap.
– Fotball handler ikke om språk, etnisitet eller religiøs tilhørighet, men om å få elleve ulike individer til å arbeide sammen for samme mål. For meg var befriende å bli konfrontert med egne fordommer og manglende kunnskap om mine nye landsmenn. Jeg innså at jeg som Shakeel ikke var så forskjellig fra Gunnar fra sidegaten som gikk på samme trening.
En innvandrer fra Tunisia som lyktes, var Kerim Saidi, som rykket opp på a-laget høsten 1990.
– Jeg husker at jeg var stolt av ham. Han var en av de første innvandrerbakgrunn som for alvor fikk sjansen i norsk toppfotball. I dag har også spillere med pakistansk bakgrunn kommet seg opp på toppnivå med Ghayas Zahid i Vålerenga og Etzaz Hussain i Molde.
Saidis historie var imidlertid også historien om rasismen og grumset som fantes på tribunen. Om ukvemsord og folk som kastet bananer og truet fra tilskuerplass.
– Selv om jeg aldri opplevde hets så var det faktisk tøft å være fotballspiller med en annerledes utseende. Heldigvis begynte Vålerenga der og da å ta grep mot denne ukulturen som finnes i forballen.
Islamkritikk til misbruk
Heller ikke majoritetssamfunnet går upåaktet hen i Shakeel Rehmans skriblerier.
– Akkurat som islamistiske og ekstreme religiøse holdninger finnes hos enkelte innvandrermiljøene, så er det muslimhat og rasistiske holdninger blant enkelte i majoriteten. Begge er like forkastelige, uønsket som ukulturer og må bekjempes på samme grunnlag.
Rehman skiller mellom virkelig religionskritikk, på saklig grunnlag i likeverdets tjeneste, og dem som misbruker kritikken til egen agenda.
– Her er det opp til de positive kreftene i samfunnet å svare på propagandaen fra de menneskefiendtlige og høyreekstreme som skjuler seg bak islamkritikken, men som egentlig ønsker muslimer ut av landet. De kaster vrak på norsk kultur inkludert demokrati, religionsfrihet og likestilling. Vi må være kritiske, uredde og prinsipielle.
Ut av “pensjonen”
Rehman har alltid likt å mene noe, og sier seg aktiv i perioder. Nå har han bestemt seg for å sette seg på skolebenken igjen og bli student. Det blir studier i filosofi og sosiologi som står på menyen for Rehan i tiden framover. Målet er å lære mer om å hindre fremmedgjøring i moderne samfunn bygd rundt rasjonalitet, likestilling og likeverd
– Interesse og livssituasjon har spilt klart inn på engasjementet mitt i peridoer. Har man syke slektninger man må ta seg av, samt barn som kommer inn i bildet, så er det ikke rart at det må si midlertidig stopp på et tidspunkt. Jeg har alltid vært akademisk anlagt, men å ta en dypere utdannelse er det først nå jeg har anledning til.
Nå skal tvilen komme ham til gode i harde debatter, i kombinasjon med standpunkter og pekefingre.
– Jeg grugleder meg. Men jeg føler at slik samfunnet er i dag så trengs flere sekulære, religionskritiske stemmer med muslimsk bakgrunn for å hindre fremmedgjøring overfor det nye, moderne Norge. Jeg vil være en slik, fastslår han.
Navn: Shakeel Rehman. Født: 1972, i Karachi. Pakistan. Ankom Norge i 1980. Yrke: Tolk ved Oslo universitetssykehus Ullevål. Aktuell som: Religionskritisk samfunnsdebattant. Tre positive sider: Åpen som person, møter folk uten fordommer, har sterk rettferdighetssans. Tre negative sider: Har tendens til å være omstendelig, kompromissløs, har vært lite realistisk i perioder i livet. Hvilke tre personer ville du invitert til middag? statssekretær Laila Bokhari, Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre og Islam Nets Fahad Qureshi.
