Foto: Nationaltheatret Presse
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
“En dag kommer ei jente hjem og sier hun ikke lenger vil delta i svømmeundervisningen på skolen fordi det strider mot den religiøse overbevisningen hennes. Gradvis går det opp for moren at datteren har begynt å praktisere en svært streng variant av kristendommen. Hun godtar ikke å bli undervist i seksuallære eller evolusjonslære, hun ser ned på det bildet av Gud som den kristne religionslæreren bekjenner seg til, og mener at kvinner står under mannen og ikke bør undervise. Etter hvert bestemmer hun seg for at Guds straff må ramme biologilæreren”.
Slik beskriver Nationaltheatret på sine hjemmesider en av sine vårsatsinger. Et stykke som utvilsomt har skapt debatt. For det er ikke kalifat, ISIS som står i fokus for hovedrolleinnhaver Lena Kristin Ellingsen i Martyrer, men heller en bokstavtro, kompromissløs og ytterliggående implementering av Guds ord og kristendommen.
Hentet frem sin egen ekstremist
Til Aftenposten sier Ellingsen at rollen har vært en av de mest utfordrende hun har spilt i løpet av sin karriere.
– Karakteren bruker et språk som er veldig langt fra mitt eget, med masse bibelsitater. Det er lett å oppfatte det veldig bombastisk, utfordringen er å gjøre henne mer sårbar. Hun tror på en straffende Gud, men jeg prøver å finne et lys likevel.
Hovedrolleinnehaveren prøvde å hente frem sin egen ekstremist, men utenfor teaterscenen startet hun en sterk debatt rundt sykket. Til Dagbladet 29. mars uttalte Ellingsen seg at kristendommen kan fremstå som en hevngjerrig og voldsforherligende religion, og at der er ikke bare innen fundamentalistisk islam man finner dette.
Usammenlignbare fundamentalismer?
Uttalelsene fikk informasjonsleder for Norsk Luthers Misjonssamband, Espen Ottosen, til å skrive et innlegg til samme avis, der han hevder stykket er urealistisk.
– Omtrent daglig forteller våre medier at muslimske fundamentalister begår drap og terror. Ofte rammer terroren blindt. Tilsvarende historier finnes ikke om kristne,» skriver han. Ottosen mener Ellingsen kan være redd for å fremstå som islamfiendtlig, men at hennes sammenligning av islamske og kristne fundamentalister er urimelig.
Innvendt blikk
Spørsmålet man kan så stille seg som teatergåer er om et slikt argument (som sistnevnte) er holdbar. For til tross for ulike oppbygninger og historiske narrativer så deler kristendom og islam på mye av det samme innholdet. En sterk sentralisert gudsfigur, og sterke autoritative normer, som på sitt mest lydige skal følges til punkt og prikke.
Kristendommen slik det engang ble praktisert i det nåværende sekulære Vesten var identisk med Ellingsens figur. Ennå er det visse mindretallsgrupper som praktiserer den i dag, men de hører til en liten minoritet.
I en tid hvor det er mye fokus på ekstrem, radikal og fundamentalistisk tolkning av islam er det også viktig å ha det innvendige fokuset som Martyrer innbyr. For problemet er ikke Benedicte, men om vi får flere Benedicter. Om vi får flere som avviser reglene for den nåværende norske samfunnskontrakten. Ytringsfriheten, pluralismen, liberalismens verdier forankret i flere århundreders samfunnspolitisk utvikling.
Stykket vil også kunne oppfattes som samfunnsviktig folkeopplysning, noe som er et av kulturlivets viktigste formål; faktisk inspirere til positive endringer. Se på mekanismene bak en slik radikalisering, konsekvensene, og ikke minst hvordan man kan få bukt med slike Benedicter, av alle religiøse og politiske farger.
I rollene: Lena Kristin Ellingsen, Kai Remlov, Gisken Armand, Ingjerd Egeberg, Anders Mordal, Marika Enstad, Kjersti Botn Sandal og Jonas Strand Gravli.
Regi og scenografi: Anders T. Andersen.
Kostymedesign: Urd Maria Sørgaard.
Lysdesign: Øyvind Wangensteen.
Maskør: Eva Sharp.
Dramaturg: Hege Randi Tørressen.
