Foto: Roger Smith
- La oss dempe smitten under ramadan | Fahad Qureshi - 24.04.2021
- Da Thee Yezen betrodde meg sin legning | Fahad Qureshi - 10.04.2021
- Ingen skal fratas deres borgerrettigheter | Fahad Qureshi - 09.03.2021
Det pågår en het debatt om islamsk reform! Det er ulike grupper som kaller til reform, med ulike motiver og ulik støtte. Hvilken type reform vil kunne få gjennomslag og bør støttes?
Både uforanderlige og dynamiske komponenter
I islam er det en rekke troslærer og rettsregler som er klart definert i Koranen eller profeten Muhammed (fred være med ham) sin lære, og som de rettslærde har vært enige om gjennom historien. Disse kan ikke forandres uten at det blir å stifte en ny religion. Når dette er sagt er det nødvendig å presisere at islam i tillegg til å ha en uforanderlig tro og en statisk type rettsvitenskap, også har en svært dynamisk type rettsvitenskap som åpner for at mange ting i praksis kan tilpasses tid og sted. Islam har en rettsvitenskap hvor det er et bredt spekter av meningsmangfold. Det er fire lovskoler hvor de ulike skolenes meninger utgjør det som kalles sunniislam. Eksempler på ting som er uforanderlige i religionen ifølge lovskolene, og hvis de forandres vil det være å stifte en ny religion, er f.eks. troen på Gud, at Muhammed (fred være med ham) er Guds siste sendebud, at islam har fem søyler, at islam har et sett med regler som en islamsk stat må implementere, osv. Så islam er fra ett perspektiv svært solid i sin troslære og rettsvitenskap, og fra et annet perspektiv dynamisk og fleksibel når det gjelder hvordan visse islamske regler skal praktiseres, som gjør at muslimer kan leve i enhver tid og ethvert samfunn.
Det har de siste årene vært en pågående debatt – direkte eller indirekte – om reform i islam. Det er ulike grupper som adresserer denne debatten fra ulike perspektiver og de legger ulike betydninger i frasen «islamsk reform».
Det underliggende premisset i dette narrativet er at islam er underlegen den vestlige sivilisasjon
Den første gruppen reformister
Den første gruppen omtales i akademia som «progressive muslimer». De ser en konflikt mellom islam, slik religionen tolkes av de historiske rettslærde, og moderne vestlige verdier. De har blitt overbevist om at sistnevnte er de mest korrekte verdiene og dermed vil de påtvinge islam en nytolkning som samsvarer med samfunnets normer. De vil ha en reform basert på verdier og normer som er eksterne overfor islam. Denne gruppen vil ofte nekte hadith-litteraturen som kilde i islam, med mindre hadithene samsvarer med deres eget narrativ. Fra Koranen vil de trekke frem generelle verdier som ifølge dem selv samsvarer med deres narrativ, og tolke vekk de konkrete bud i Koranen med argumentet om at disse må nytolkes i lys av Koranens generelle verdier. Eksempelvis vil de kunne si at Koranen lærer barmhjertighet, og det som videre strider med (deres personlige tolkning av) barmhjertighet, må forstås på en ny måte. Fra et logisk perspektiv kunne denne gruppen like godt fraskrevet seg islams drakt, da det de står for – mer eller mindre – er det samme som de som har konvertert vekk fra islam står for. Det er fordi de læresetninger de propagerer er ansett som å være utenfor islam ifølge enigheten av islams lovskoler.
Den andre gruppen reformister
Den andre gruppen omtales som tradisjonelle muslimer og har til felles at de ønsker å reformere praksiser de mener er i strid med Koranen og Profetens lære. De ønsker en reform i lys av deres forståelse av de interne kildene i islam. Dette er bevegelser som bl.a. barelwier, deobandier, salafier, det muslimske brorskap mfl. Disse bevegelsene er uenige om mangt, om alt fra organisering til teologiske spørsmål. Men de har alle til felles at de ønsker å reformere praksiser i henhold til hva de selv mener samsvarer med Koranen og Profetens lære. Så selv om de er uenige om mangt, attribuerer de seg selv til samme kilder, og ser tilbake på de tre første generasjonene av islam – salaf – for inspirasjon. Dette gjelder alle ulike bevegelser som historisk har attribuert seg til sunniislam.
Hvordan skille mellom de to gruppene?
Reform hos tradisjonelle muslimer, hvor reformen går ut på å kvitte seg med ukultur som har blitt blandet inn i religionen, kan være innenfor tolkningsrommet islam tillater. Men førstnevnte gruppe, som snakker om reform utenfor islams grenser, bør ses på som en separat reform og adskilt fra islam. Problemet oppstår når utenforstående – ikke-muslimer – skal forstå hva som menes med reform i islam og hvem som står for hva.
Det vestlige narrativ om islamsk reform
I det vestlige narrativ om islamsk reform legges det oftest til grunn at islam ikke er kompatibel med det morderne vestlige samfunn og dermed må reformeres. Gruppe én-reformister omfavnes med åpne armer og blir løftet frem som modige helter og heltinner. Gruppe to-reformister blir ikke omfavnet og blir sett på med argusøyne fordi de ikke reformerer helt slik det politiske klimaet ønsker.
Det underliggende premisset i dette narrativet er at islam er underlegen den vestlige sivilisasjon, og dermed trenger islam å reformeres. Den vestlige kulturen blir lagt frem som en standard på hvordan den «riktige» kulturen er, og dermed skal vi dømme alt som er annerledes i henhold til den vestlige livsstilen. Og hvis islam ikke passer med denne livsstilen må vi reformere islam. Dette er et premiss med underbyggende fremmedfiendtlige toner. Og denne typen reform, i motsetning til en reform som er innenfor islams rammeverk, er det vanskelig å gi sin støtte til som en praktiserende muslim.
Hvorfor er Vesten målestokken?
For argumentets skyld, hvis islam trengs å reformeres i den forstand at religionen skal forandre det som er lovfestet, hvorfor skal islam reformeres i henhold til dagens vestlige kultur? Hvorfor ikke i henhold til kinesisk, indisk eller afrikansk kultur? Hvem har definert at den vestlige kulturen skal være målestokk for verdens religioner? Og hvorfor akkurat dagensvestlige kultur? Den vestlige kulturen er i hyppig forandring. Hvordan kan det forventes at en religion som hevder å være guddommelig åpenbart, skal forandre den guddommelige veiledningen i favør for hva en svært liten selektiv gruppe mennesker – sett i et historisk perspektiv – mener er rett og galt?
De punktene som ofte ønskes reformert i islam, er punkter som Vesten nylig har dannet seg den nåværende meningen om. Eksempler på slike punkter er bl.a. synet på den muslimske kvinnens bekledning, synet på rammeverket for seksualitet og utenomekteskapelige forhold, synet på fysisk kontakt som hilsemetode mellom motsatt kjønn, synet på homofili osv. Bare for å ta homofili som et eksempel, vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før vi finner at homofili i Norge var forbudt ved lov. Psykiatere og psykologer så på homoseksualitet som en form for sinnslidelse. Poenget er ikke å si at dette er korrekt, men at dagens vestlige syn på veldig mange ulike verdier og praksiser er et nytt syn, og det i seg selv nødvendiggjør ikke at dette synet er mer riktig enn andre kulturer eller religioners syn.
Bare fordi noe er nytt, moderne og blir anerkjent i et gitt samfunn i en gitt tid, betyr ikke det at samfunnet er berettiget til å «tvangsreformere» de som har et annet syn gjennom press og nye lover. I dag er debatten så vidt begynt om insest bør aksepteres mellom to samtykkende voksne. Bl.a. den kjente ateismeforkjemperen Lawrence Krauss har utrykt støtte til dette. Så hvis dette blir normen, skal alle religioner reformeres til å akseptere insest mellom bror og søster?
Reform i Vesten, i henhold til islam?
Koranen er av muslimer ansett som Guds endelige åpenbaring og komplette veiledning til menneskeheten. Den er uforandret siden den ble åpenbart frem til i dag. Den velkjente britiske orientalisten Arthur J. Arberry, sier om Koranen: «Jeg har bestrebet meg på å studere de intrikate og rikelig varierte rytmer, som – bortsett fra budskapet i seg selv – utgjør Koranens unektelige krav på å regnes blant menneskehetens største litterære mesterverk.» Når Koranen er ansett av muslimer som Guds ord, og av ikke-muslimske eksperter som «menneskehetens største litterære mesterverk», kanskje det er den vestlige kultur som bør reformeres til å passe islam? Dette er kun et spørsmål til ettertanke. Og for å bygge videre på denne tanken, hvordan kan det ha seg at islam er en utdatert religion som trenger ekstern reform, når det er den raskest voksende religionen i Vesten basert på konverteringer, og det til tross for det avskrekkende bildet vi ser av islam i verdens medier?
De progressives reformtype er ulogisk
Islam i sin essens og i ordets betydning, vil si å underordne seg Gud. Fra et rent logisk perspektiv, gir det ikke mening at islam skal reformeres (slik gruppe én – de progressive – definerer reform), for det vil i praksis bety at Gud underordner seg mennesket, og det er det stikk motsatte av hva islam er. Så de som ønsker at islam reformeres bør forstå og respektere at islam for en muslim er den mest perfekte og omfattende levemåte åpenbart av Gud gjennom Koranen via Hans Profet (fred være med ham). Og det å endre islam i henhold til hva et utvalgt samfunn i en utvalgt tidsepoke mener, vil være å endre islams essens til å bli at Gud underordner seg mennesket, hvilket ikke lenger vil være islam. Det vil være en annen religion, en annen levemåte, enn islam, selv om man kaller det islam.
Er det virkelig behov for ekstern reform?
I henhold til islams lære så skal muslimer være lovlydige borgere og følge loven til det landet de bor i så fremt loven ikke pålegger å gjøre noe som religionen anser som ulovlig eller forbyr å gjøre noe som religionen anser som obligatorisk. Norge er et land som gir religionsfrihet gjennom sin grunnlov og dermed er Norge et land som passer både for muslimer og alle andre. Muslimer er ut ifra deres tro påbudt å være ærlige og gode lovlydige borgere, og dette bør stå i sentrum for debatten om reform. Er det virkelig behov for reform når det sistnevnte er tilfellet? Kan samfunnet nøye seg med islamsk reform innenfor islams rammeverk, eller må reformen være fra eksterne verdier og innbefatte assimilering av muslimene og deres tro? Bør egentlig et samfunn med lovfestet religionsfrihet – indirekte eller direkte – diktere at en religion skal forandre sin fundamentale troslære for å bli akseptert? Realistisk sett vil de progressives reformbevegelse alltid forbli en marginal bevegelse hos muslimer, selv om den finansieres av staten og får uttrykkelig støtte i medier. Så, hvis staten og samfunnet virkelig vil støtte islamsk reformarbeid, bør de ikke heller se på muligheten til å jobbe med gruppe to, som faktisk er majoriteten av muslimer?
