Foto: Claudio Castello
- Sju av ti sosialhjelpskroner til innvandrere - 12.11.2024
- Frp-lederen vil begrense innvandringen til Norge - 12.11.2024
- Ny handlingsplan mot antisemittisme - 12.11.2024
Flere historikere tar til orde for en plakett om påstått rasisme fra Eilert Sundt på bygget som er oppkalt etter ham ved Universitetet i Oslo, ifølge Universitas.
Eilert Sundt var en norsk teolog og samfunnsforsker, og en av foregangsmennene for studiet av Norges folkeliv. Hans første demografisk-etnografiske Beretning Om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850) ble fulgt av flere studier.
Samtidig er Sundt omstridt grunnet sin omtale av tatere og romanifolket, om å «vinne dem for sivilisasjonen».
Historikere har i de siste årene fremhevet at assimileringspolitikken som ble ført mot romanifolket ble begrunnet i Sundts arbeid.
– Jeg visste ikke dette, men hadde det vært en plakett hadde jeg vært mer opplyst, sier sosiologistudent Rakel Evensen (21) til Universitas.
– Viktig med kritisk omtale
Historiker og LO-rådgiver Jonas Bals er en av de som vil ha rasismeplakett.
Når Sundt har fått et helt bygg på universitetet opp- kalt etter seg, er det viktig med et minimum av kritisk omtale, mener Bals.
Den store æresbevisningen det er å få et helt bygg oppkalt etter seg, bør balanseres med en tekst som opplyser om den intellektuelle arven man etterlot seg
– Hele livsformen ble forklart som mindreverdig og uønsket. Dette førte til et av de groveste og mest langvarige overtrampene som en minoritet er blitt utsatt for i Norge, med unntak av det nazistene gjorde mot jødene våre, sier Bals til Universitas.
I boka hans «Våre kamper mot rasisme og fascisme 1865–1940», beskriver han hvordan svært mye av rasismen på den tiden ikke kom fra folkedypet, men fra akademia.
Overfor Utrop uttalte han hvordan en slik “akademisk rasisme” preger situasjonen i dag:
– I USA ble rasismen en så sterk del av samfunnsordenen at den fortsatt preger nåtiden. I dette ligger det også en annen viktig lærdom: Rasismen er ikke først og fremst noe som oppstår spontant, i folkedypet, men noe som skapes, ofte av vitenskapsmenn og overklassemenn, som plasserer seg selv inn i toppen av hierarkiet, både rase- og klassemessig.
Inspirert av tyskerne
Jonas Bals henter inspirasjon til rasismeplaktetten fra det han kaller tyskernes “minnekultur”. Et eksempel er hvordan landet har lært alle generasjoner født etter 2. verdenskrig om hva nazismen førte til på 30- og 40-tallet.
– I Tyskland har man i perioden etter andre verdenskrig utviklet en imponerende evne til kritisk selvrefleksjon. Gjennom bøker, populærkultur, utstillinger og minnesmerker har man tvunget en hel nasjon til å forholde seg til nazismens forbrytelser, skrev høyskolelektor Ketil Raknes i en kommentar i 2020.
– En utdanningsinstitusjon som UiO burde ta på seg ansvaret for deler av dette opplysningsarbeidet, sier Bals til Universitas.
Nye diskusjoner i lys av antirasisme
I 2020, etter Black Lives Matter-protestene, fikk antirasismebevegelsen nytt liv i gamle diskusjoner rundt systematisk rasisme og fortiden til tidligere forgrunnsfigurer, blant annet politikere som Winston Churchill og dramatikere som Ludvig Holberg.
Flere mente det ikke passet å ha hyllest i form av statuer grunnet historiske fakta, som Churchills støtte til britisk kolonialisme og undertrykkelse av ulike folkeslag under britisk styre, og Holbergs angivelige profittering gjennom slavehandelen.
Et annet eksempel var da SV og Rødt ville fjerne dedikasjonen til Carl von Linné på en benk i Botanisk hage i Gamle Oslo. Von Linné var en svensk botaniker som på 1700-tallet ble blant annet kjent for sin taksonomi av mennesker i ulike rasekategorier.
I nåtiden regnes taksonomien som kontroversiell. Antirasistiske aktivister, historikere og andre hevder taksonomien var med på å legge grunnlaget for senere tids vitenskapelige rasisme.
Etter hvert endte man opp med å lage et nytt skilt på Tøyenparken med en ekstratekst som fremhevet at Von Linnés klassifisering av raser “har blitt feilaktig brukt som et vitenskapelig argument for rasisme”.
Skeptisk til rasismeplakett
Universitetsprofessor og samfunnsdebattant Kristian Gundersen ser med skepsis på forslaget.
Til daglig jobber han på Institutt for Biovitenskap på UiO.
– Jeg er kritisk til å se på synspunkter som er nesten 200 år gamle med dagens øyne, sier han til Utrop.
– Er fortiden rundt Sundts retorikk om romfolk og tatere problematisk sett med dagens tankegang?
– For meg er det ikke så underlig at forskere som fokuserer nettopp på romanifolket forstørrer opp dette elementet i datidens samfunnsvitenskap. Mener man at det var vond vilje fra Sundts side å gå inn for assimilering, eller var det slik at han mente dette var god ting for romanifolket selv, sett fra hans ståsted?
Vil endre diskusjonspremissene
Gundersen ser for seg at diskusjonen rundt gamle dagers vitenskapelig rasisme må ha andre premisser.
– Når det gjelder generelt om forskere og rasisme i tidligere tider, tror jeg forskere da som nå var barn av sin tid på godt og vondt. Jeg har ikke lest Bals bok, men ut fra det han sier i intervjuet i Universitas, synes jeg han overdriver forskerne som pådrivere. Sundts samtid vil vi i dag betegne som rasistisk. Samtidig burde vi muligens ha en diskusjon om forskere burde være mer uavhengige av ideologiske strømninger og altså mindre barn av sin tid?, spør han saksdiskusjonen til å gå i feil retning
Saksdiskusjon i feil retning
Utrop har kontaktet historiker og LO-rådgiver Jonas Bals. Han sier det er synd at sakens diskusjon gikk i feil retning med en forside som «UiO-bygg stemples som rasistisk» på Universitas.
– Jeg tror en viktig grunn til at mange diskusjoner om fortidig og nåtidig rasisme går skeis, er medienes måte å spisse og vinkle debattene på. Det er nemlig ingen som har kalt Eilert Sundts hus «rasistisk». Det vi har tatt til ordet for, er at den store æresbevisningen det er å få et helt bygg oppkalt etter seg, balanseres med en tekst som opplyser om den intellektuelle arven man etterlot seg. Som i dette tilfellet blant annet argumenterte han for og legitimerte det som ble et langvarig og veldig vondt kapittel i det norske romanifolkets historie.
Viktig folkeopplysning
Bals er heller ikke enig i argumentet om at man ser fortiden med nåtidens øyne.
– Å opplyse om slikt handler ikke om å bedømme fortida på nåtidens premisser, men om å forstå fortiden bedre. De siste årene har flere mørke kapitler blitt bedre opplyst, ikke minst knyttet til mange av minoritetene våre. Jeg ser på dette som et ledd i det folkeopplysningsarbeidet som bør følge etter.
En slik folkeopplysning fantes også i datiden, selv med et helt annet narrativ, mener Bals.
– Jeg vil også minne om at det har vært mange antirasister opp gjennom tiden, som argumenterte antirasistisk selv om «samtiden deres var rasistisk», som Gundersen formulerer det. Det er et veldig viktig poeng, som lett går tapt dersom man stirrer seg blindt på de dominerende tankemønstrene, slik de kom til uttrykk blant dem som hadde tilgang til universiteter, forlag og offentligheten.
