Foto: theatlantic
- Islam må bryte koblingene mellom religion og politikk - 14.06.2019
- «Islamske lån»: Det er ikke statens oppgave å finne løsninger for folks overtro - 31.05.2019
- Klientelisme på norsk - 17.05.2019
Les også:
Nødvendig med bevissthet om religiøs åpenhet og tankefeil
Trenger islam reform?
Reformarbeidet i islam lever
Pennens krig er den sterkeste jihad
Reformønsker er et kjærlighetstegn
Islamist eller høyreradikal – Reform mot radikalisering nå!
Dialog – og viten om at all kunnskap kan slå feil
Hva gikk galt med oss muslimer?
For noen år tilbake skrev jeg en tekst om hvordan «brannen i islams hus» trolig var påsatt av husets egne pyromane beboere. Lite har endret seg, det er fortsatt muslimer selv som står for ildspåsettelse i eget hus.
For islams storhetstid ligger langt tilbake, og det er kanskje derfor islamister ser til fortiden for å finne gode referanser.
Konfliktfylt storhetstid la grunnlaget
For å forstå hvordan islam og muslimer har endt opp i denne situasjonen kan det være nyttig med et tilbakeblikk. Kanskje helt tilbake til religionens spede start på den arabiske halvøy, og historiene om hvordan den, gjennom erobringer og kriger, klarte å bli en betydelig global aktør med alt det dette medfører.
For det er i denne perioden mange av islams religiøse tekster utformes. Tekster som har preget, og fortsatt preger, livene til hundretalls millioner av muslimer verden over. Når et folk og en nasjon går i krig, vil mye av dens fokus være rettet den veien. De som skulle erobres skulle innordne seg de nye sultanene. Ledere skulle huskes og snakkes om på en slik måte at folket de ledet skulle kjenne deres tilstedeværelse uansett hvor langt unna maktens kjerne de måtte være. Der det var behov for å vise lederens barmhjertelighet skulle dette presenteres, og der det var behov for å vise lederens evne til å utøve makt skulle dette demonstreres.
Der hvor den kristne Vesten er opptatt av nuet, er muslimske samfunn i større grad opptatt av fortiden. Det siste er ingen overraskelse. For islams storhetstid ligger i fortiden, det er kanskje også derfor islamister ser tilbake til fortiden for å finne gode referanser.
Profeten Muhammeds mange roller merkes fortsatt
Islams profet Muhammed var ikke kun en profet, han var leder av en stat og senere et rike. Han ledet hærer i krig, utformet lover og håndhevet dem. Dermed blir hans posisjon en helt annen i islam enn rollen Jesus har i kristendommen. Profeten Muhammeds mange roller, herunder budbringer fra Gud, hærfører og hersker, preger fortsatt den muslimske verden i dag.
Et konkret eksempel på dette ser vi når imamer bruker moskeene til å forkynne hvem deres flokk skal stemme på, slik som det rapporteres om i Danmark. Også i Norge ser vi at moskeer anvendes til å forme folks politiske valg. Til og med vestlige politikere ser seg nødt til å bruke moskeer for å samle massene.
Når storhetstiden ligger langt bak, er det vanskelig å tenke langt fram
Islams møte med modernitet er en annen faktor som påvirker dagens islam. Islams og muslimers noe plutselige fall fra toppen av næringskjeden, kan anses som en av hovedårsakene til dagens utfordringer. Det hele starter etter at de ottomanske styrkene for annen gang fordrives ved portene i Wien.
Den ottomanske sultanens hoffhistoriker, Mustafa Silnik Effendi, skildrer en hendelse som er nokså beskrivende for den muslimske verdens møte med modernitet. Han beskriver ankomsten av en engelsk utsendelse til Konstantinopel, nå Istanbul, i 1593. Det som opptar hoffhistorikeren aller mest er skipet ambassadøren ankommer med. Et skip som beskrives i stor detalj og med en viss beundring. Et skip som Effendi ikke hadde sett maken til.
Det er nok en korrekt observasjon. For det er disse skipene som i de kommende tiårene gir Europa et overtak og et globalt herredømme som velter islam ned fra tronene.
Kvinnenes usynlighet i islam bremset utviklingen
En annen sak som opptar Mustafa Effendi er keiseren som hadde sendt denne ambassadøren. Med stor overraskelse kunne han fortelle at keiseren er en kvinne. Overraskelsen var komplett.
På 1600-tallet og utover hadde ikke kvinner i det kristne Europa like rettigheter som menn, men de hadde en betydelig bedre posisjon enn deres medsøstre i den muslimske verden.
Kvinners posisjon i islam ble av andre forfattere ansett som hovedårsaken til at den islamske verden hang etter den kristne delen av Europa. En forfatter sammenlignet den muslimske verden med en kropp som var lam på den ene siden, fordi kvinnene ikke hadde tilstrekkelig samfunnsdeltaksel.
Ekstremister bruker fortiden – som er littsann
Møtet mellom det som etterhvert skulle bli det individualistiske Europa og den kollektivistiske, og til dels dogmatiske, islamske verden har satt sine spor. Et konkret eksempel fra nåtida, på hvor dårlig islam har håndtert dette, er nettopp utviklingen av ytterliggående islamistiske grupper som nå, i jakten på en gylden tidsalder, ser tilbake mot en av islams mest konfliktfylte perioder.
Man kan godt si at islamistisk propaganda, som spres av islamistiske grupper, fra det muslimske brorskap til IS, er en overdrivelse av sannheten. For at propaganda skal ha en effekt, må det være en viss mengde mennesker som velger å tro på det. Det må være en viss sannhet i det for at folk skal la seg forlede.
Der religiøse ledere bærer mange hatter
I dag ser vi hvordan den muslimske verden preges av egen historie i at man ikke klart og tydelig klarer å skille mellom stat og religion. Vi ser religiøse ledere som har flere hatter enn en gjennomsnittlig hattemaker, og de gir gjerne råd om alt fra ekteskap til politikk og det som er bortenfor. Og denne tilnærmingen begrenser seg ikke til ytterliggående og bokstavtro muslimer.
Det kollektive møter individet
Der muslimske samfunn er orientert rundt det kollektive, rundt stamme og familie, omkranser vestlige samfunn i betydelig grad individet.
Uansett hvor uenig man måtte være i bortforklaringer og forherligelse av islam og profeten, må man erkjenne at islam bidro til å skape en sivilisasjon som i sin tid og i sin kontekst utviklet noe av betydning for millioner av mennesker.
Denne religionen og dens tilhengere gjennomgår nå en betydelig krise, en krise med røtter tilbake til 1600-tallet. Denne krisen må løses, og ettersom en stadig større andel av befolkningen i Norge og Europa er muslimer, kan vi ikke lenger stilltiende sette oss på sidelinjen og se på, unnskylde og bortforklare.
Vi må bli aktive bidragsytere til å endre den problematiske, sammenblandingen mellom religion og politikk og krenkelser av individets rettigheter. Og vi må bryte ned det kollektivistiske tankesettet. Dette kan selvfølgelig tolkes som symptombehandling, men for å sette hjulene i gang i reformer som haster, trenger vi også å behandle symptomene – mens vi også jobber jevnt og trutt med sykdommens behandling og forebygging.
