Problemet er mye større enn jeg ante, i tillegg oppfatter mange det som vanskelig og risikabelt å snakke offentlig om slike saker. Reaksjonene jeg har fått understreker også at problemet ikke kan avgrenses til antall anmeldte barneran. Mørketallene er store. Mange ran og voldsepisoder anmeldes ikke.
Rasistiske holdninger vokser og trives i uutluftede og tause rom, derfor er en fordomsfri og åpen offentlig samtale om hva som motiverer vold og rasisme helt nødvendig. Da må det også være lov til å snakke om årsaker til at enkelte grupper er så kraftig overrepresentert på kriminalitetsstatistikken. Frustrasjon og fortvilelse over å møte diskriminering og stengte dører kan forklare en god del av dette, men en må også kunne se på kulturelle forklaringer. Hvilken betydning har for eksempel patirarkalske familiestrukturer og misforståtte æresbegreper for synet på, og tilbøyeligheten til å bruke vold?
Les hele saken: Etter et ran
