I forrige utgave av Utrop publiserte vi første del av bakgrunnshistorien, og her er del to.
Til tross for at det statlige indianerdirektoratet FUNAI og to uavhengige kommisjoner avgjorde på 90-tallet at indianerne skulle få tilbake rundt 13 500 hektar fra Aracruz, ble avgjørelsen overprøvd politisk av den daværende justisministeren.
Etter dramatiske konfrontasjoner og politiets inngrep endte indianernes kamp den gang med at bare 2 500 hektar ble gitt tilbake. I april konkluderte den føderale rettsinstansen, FPPS (Federal Public Prosecution Service), med at landkravene til de to indianerstammene er berettiget. Delstatsavdelingen til FPPS i Espirito Santo er i ferd med å sette i gang en etterforskning av hvilke feil som ble begått da indianernes territorium ble trukket opp i 1998. Aracruz fikk gjennomslag i retten for at indianernes okkupasjon er ulovlig, men politiaksjonen er utsatt i en måned i håp om å finne en fredelig løsning. Brasils justisminister har ennå ikke bestemt om indianerstammene Tupinikim og Guarani skal få tilkjent retten til deres opprinnelige landområder. Indianerhøvdingene har bedt om en offentlig høring i Nasjonalforsamlingens menneskerettighetskommisjon i Brasilia.
Mata Atlantica
Aracruz er i dag en stor jordeier. Totalt eier selskapet 247 000 hektar eller 2 470 kvadratkilometer eukalyptusplantasjer. Plantasjene etableres alltid på den beste og flate jordbruksjorden, og ligger for det meste i Espirito Santo hvor selskapet besitter 18 prosent av jordbruksarealet. I tillegg skal de, ifølge selskapets egne beregninger, eie 1 280 kvadratkilometer med naturskog innimellom plantasjene.
På disse breddegrader heter naturskogen Mata Atlantica eller atlantisk regnskog. Tidligere bredte den seg langs halve den brasilianske østkysten, men nå er bare knapt fem prosent igjen. Hvor mye atlantisk regnskog som Aracruz selv har rasert, finnes det ikke sikre tall for. På grunnlag av urbefolkningens fortellinger og de få flyfotoene som eksisterer, er det uformelt blitt anslått til rundt 50 000 hektar eller 500 kvadratkilometer.
Ingen uavhengig instans har noensinne kartlagt naturskogen som Aracruz hevder å besitte i dag. Mange lokale trekker Aracruz’ tall sterkt i tvil. På reisen gjennom Espirito Santo så vi enorme plantasjeområder hvor eukalyptustrærne sto militært oppstilt i lange rekker. Naturskog var det påtakelig mye mindre av.
Grønn ørken
Eukalyptusplantasjene er ingen skog med vilt, fisk og fugler. Tvert imot: Monokulturen skaper det som er blitt kalt ”en grønn ørken” som suger til seg vannet og gjør livet vanskelig for alt og alle som forsøker å livberge seg i og rundt plantasjene.
For eukalyptusen gjør alt knusktørt. Vannproblemet for lokalbefolkningen rundt eukalyptusplantasjene i hele delstaten er dermed prekært. Eukalyptusen selv trenger enorme mengder vann for å vokse. Problemet er blitt enda verre etter at veksttiden er blitt redusert fra 15 til 7 år. Tusenvis av småbønder må håpe på regn for at avlingene skal få vann. Det finnes rett og slett ikke vann til annet enn personlig forbruk.
I tillegg har Aracruz gjort store hydrauliske inngrep for å sikre celluloseproduksjonen nok vann: Elver er blitt omdirigert, kanaler og pumpestasjoner er bygget, alt for å sikre Aracruz’ enorme vannreservoar stadig mer påfyll.
Resultatet for lokalbefolkningen er tørre elveleier, tørke, liten vannføring og et ødelagt ferskvannsfiske. Aracruz har lovet indianerne å gjenopprette to elver som forsvant etter inngrepene, men ingenting er gjort.
Slike avtaler opprettes for øvrig utelukkende med indianerne fordi de har et minimum av rettigheter som skal garanteres av føderale myndigheter. Lokalbefolkningen for øvrig får ikke engang tomme løfter.
Drikkevannet
Jorge forteller hva som skjedde med drikkevannet til Vila do Riachos 5 000 innbyggere etter at Aracruz bygget den siste kanalen. Vi står i solsteken og ser på en grumsete dam hvor drikkevannet kommer fra:
– Vannet var aldri helt godt, men nå er det blitt ødelagt. En dag kan det være klart, men neste dag kan det inneholde masse skitt.
Helseproblemer har begynt å melde seg. Eksem og hudsykdommer sprer seg blant barna. Støtte fra byens lege er det heller ikke å hente:
– På et offentlig møte om vannproblemet nylig sa legen at helseproblemene ikke skyldes vannkvaliteten, men at vi ikke vasket oss nok. Det er ikke sant, protesterer Jorge og spør om hvorfor vannkvaliteten bedret seg i hvert fall litt etter protesten.
– Aracruz betaler ingenting for vannet de bruker, mens vi må betale for dette skitne drikkevannet, forteller Jorge videre.
Vannavgiften er ikke knyttet forbruk, men til behandlingen av vannet, det vil si rensing og klortilsetting. Dette skaper en stor urettferdighet i et område med permanent vannmangel: Vanlige folk betaler dyrt for sitt lille konsum, mens Aracruz betaler ingenting for sitt gigantiske forbruk. Selskapet har nemlig egne renseanlegg.
Nye forbud
Men den helt store stridssaken mellom Aracruz og lokalbefolkningen er for tiden vedsanking i plantasjene. Aracruz forbød nylig lokalbefolkningen og indianerne å sanke veden som blir liggende igjen etter hugsten. Det er rester som ikke inngår i celluloseproduksjonen og som lokalbefolkningen sanker, bruker til matlaging og selger til trekullbrenning. Noen lokale lager også selv trekull i jordovner.
Etter å ha fratatt befolkningsgrupper sin jord, monopolisert vannet, undergravet ferskvannsfiske som næringsvei og gjort jordbruk og husdyrhold vanskelig for småbøndene, er forbudet mot vedsanking en direkte katastrofe for tusenvis av fattige familier. De er blitt ribbet for sin eneste inntekstkilde, og mange klarer ikke lenger å skaffe mat til familien.
Aracruz selv mener at selskapet bringer arbeid og velstand til lokalsamfunnet. I Espirito Santo arbeider nemlig 1 510 personer direkte på fabrikken og 5 916 indirekte gjennom andre selskap som utfører arbeid for Aracruz. En fast jobb på fabrikken er svært ettertraktet, og de ansatte har et eget boligområde med små hager. Men det er et lite mindretall, og jobbene for Aracruz blir stadig færre. I tillegg er det få indianere og quilombos blant dem.
Tidligere fikk mange arbeid som vedhuggere, men nå har maskiner overtatt. Store ”Komat’su”-maskiner gjør jobben til 70 mann: De hugger, barker og deler opp treet i passende tømmerstokker i løpet av knapt 20 sekunder.
Vedsanking representerer dermed en av de helt få mulighetene til å tjene penger. Gjennom sitt forbud risikerer Aracruz nå å tvinge en ny bølge av fattige mennesker inn i ”favelasene”.
Vil ikke risikere
Vi var selv tilstede på møtet mellom indianerne og Aracruz som dreide seg utelukkende om vedsanking. I desperasjon over forbudet hadde indianerne hugget ned eukalyptustrær for å tvinge Aracruz til å forhandle om spørsmålet. Men Aracruz sa bare nei.
På NorWatch’ spørsmål om hvorfor, sa miljødirektøren i Aracruz, Carlos Alberto Roxo, at de har så mye problemer med trekullvirksomheten, at de må sette en strek.
– Verdien av dette restmaterialet har økt etter at myndighetene har fått bedre kontroll over den ulovlige hugsten. Nå er det blitt for mange som vil sanke veden. I tillegg så er vi ifølge brasiliansk lov juridisk ansvarlig, dersom vi gir bort veden, for alt fra skader til manglende skattebetaling. Vi kan ikke risikere å bli saksøkt ytterligere, svarte miljødirektøren.
Jeg fikk stilt ham noen raske spørsmål mens indianerne diskuterte seg i mellom og Aracruz’ folk ventet på gangen. Selskapets informasjonsavdeling svarte nemlig aldri på henvendelsene om å besøke fabrikken og intervjue dem.
Problematisk trekull
Trekullbrenning er et vanskelig kapittel i Brasil hvor mange aktører opererer i det svarte markedet. De har stått for skogbranner og ulovlig hugst. Disse useriøse aktørene flytter seg raskt dit det er ved å hente, står ikke tilbake for bruk av barnearbeidere, betaler en elendig lønn og unndrar skatt. Deres virksomhet har likevel ingenting å gjøre med en fastboende lokalbefolknings behov for å sanke ved til matlaging og for å tjene en dagslønn.
– Ved å slå alle over en kam og sette sluttstrek for sankingen på store deler av sitt territorium, gjør Aracruz livet bare mye verre for de som allerede har det vanskeligst. Aracruz burde heller organisere vedsankingen på en ny måte. Hittil har selskapet bare motvillig tolerert at fattige mennesker henter restveden, mens de har gitt bort sankeretten til profesjonelle firmaer. Og det er disse firmaene som har midler til å saksøke Aracruz og som forsvinner uten å betaler skatt, sier lederen for FASE-ES, Marcello Calazans.
For et par år siden rant det over for quilombosene etter nye arrestasjoner for vedsanking. Raseriet ble så stort, at Aracruz ble tvunget til å inngå et kompromiss som i hvert fall gir 15 prosent av dem mulighet til å sanke ved under kontrollerte forhold. Men selv en slik avtale ville Aracruz ikke inngå med indianerne og lokalbefolkningen lenger sør.
Miljøvennlig
menneskeforakt
Muligens er det fordi Aracruz har en ”grønn” løsning på problemet i bakhånden: De planlegger å innføre maskiner som vil male opp restene etter hogsten og spre dette materialet utover jordbunnen i plantasjene.
Denne miljøvennlige resirkulasjonen vil gjøre seg godt i selskapet miljørapport og kanskje innbringe en ny ”miljøpris”. Men konsekvensene for tusenvis av fattige familier er at de vil miste sitt eneste levebrød. Forbudet mot vedsanking og innføringen av slike maskiner vil med andre ord få store negative sosiale konsekvenser.
Brasil har et enormt fattigdomsproblem: 50 av 180 millioner lever under fattigdomsgrensen. I denne situasjonen er det på sin plass å kreve at multinasjonale selskap som Aracruz tar hensyn til de sosiale konsekvensene av sine avgjørelser.
Når titusener av indianere, quilombos, eiendomsløse og småbønder, forsøker å leve i Espirito Santo omringet av eukalyptus og presset av Aracruz’ ekspansjonsplaner, er det fordi alternativet er storbyens ”favelaser”. Her kan de derimot leve et fattig, men anstendig liv. Avgjørelsen om å forby vedsanking undergraver dermed en av de få mulighetene som de har til å unngå slummen.
Historisk ballast
I dag smykker Aracruz seg med å bidra til å tilfredsstille verdens cellulosebehov gjennom planting av eukalyptus og ikke gjennom ødeleggelse av naturskog. Selskapet presenterer seg med en miljøvennlig profil, og mener å ha etablert et godt forhold til lokalsamfunnet hvor de hevder å bringe arbeidsplasser og velstand.
Men på vår reise i Espirito Santo har vi sett hvordan Aracruz motarbeider og vanskeliggjør livet til alle som ikke er tar del i produksjonen av cellulose.
Spørsmålet er om ikke Aracruz har en historisk ballast som ikke kommer frem i rapportene om miljø og samfunnsansvar: Selskapet kom til Espirito Santo som ledd i et regjeringsprosjekt og ekspanderte i skjønn forening med militærdiktaturet. Metodene ble tydeligvis deretter.
Kanskje enda verre er det at Aracruz anno 2004 ser ut til å ha utviklet en bedriftskultur som har inkorporert både militærdiktaturets tvang og slaveeiernes manglende respekt for dem som sliter mest. For arrogansen overfor vanlige folks liv og behov ser ut til å være regelen og ikke unntaket i områdene hvor Aracruz har sine plantasjer.
Nye tider
Men i lokalbefolkningen er det i dag nytt håp. Indianerne har fått kampviljen tilbake, quilombosene venter på rett til jord. Sammen med småbønder og fiskere, vedsankere og arbeidsløse, har de igjen begynt å organisere seg.
Deusdéia i Tupinikim-stammen hadde et spesielt ønske som hun uttrykte uoppfordret like før vi skulle forlate landsbyen.
– Jeg håper så sterkt at den norske kongen får høre om hva som skjer her nede!
Og jeg lovet – til Deusdéia store begeistring – å sende artikkelen til Hans Majestet Kongen.
Deusdéia ga meg og fotografen Kristin en varm klem, og sa at det hadde vært godt å snakke:
– Så rart. Før kom de hvite og drepte oss. Nå kommer de for å snakke og forstå.
Mens skumringen falt raskt over landsbyen og vi var i ferd med å fjerne oss fra det lille huset til Deusdéia, ropte hun muntert:
– Neste gang dere kommer, har vi fått tilbake elven vår!
Tidligere publisert i Framtiden i våre henders magasin “Folkevett” nr.6/2004)
