- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Hva betyr økningen i den minoritetsetniske befolkningen for eldreomsorgen? I NOVA-prosjektet ”Mangfold i omsorgstjenestene” beskrives erfaringer, utfordringer og ressurser i kommuner og bydeler med mange eldre med ikke-vestlig bakgrunn.
Antall innvandrere (med to utenlandsfødte foreldre) ble beregnet til 330 000 personer i 2003, noe over sju prosent av befolkningen. Av disse kommer 70 prosent (234 000) fra ”ikke-vestlige land” dvs. fra den tredje verden og Øst-Europa. Ca. 30 000 innvandrere er over 60 år, og av disse ”eldre innvandrere” kommer ca. 16 000 fra ikke-vestlige land, og flest er det fra Bosnia-Hercegovina (1 600), Pakistan (900) og Vietnam (800).
Innvandrerbefolkningen har færre eldre enn i totalbefolkningen. I befolkningen samlet er 19 prosent over 60 år, blant personer med minoritetsetnisk bakgrunn gjelder det ni prosent, og blant ikke-vestlige bare fire-fem prosent. Det er altså foreløpig få eldre med ikke-vestlig bakgrunn i landet, men de kommer til å bli flere i årene som kommer. Antallet eldre pakistanere antas f.eks. å tredobles i løpet av en tiårsperiode. Her ligger en utfordring også for pleie- og omsorgstjenestene.
Nordiske undersøkelser
Det har vært få undersøkelser om eldre innvandreres livssituasjon i Norge. De få som er gjort dreier seg om behovet for helse- og sosialtjenester til eldre innvandrere i Oslo. Man finner gjerne at eldre innvandrere i liten grad gjør bruk av offentlige tjenester, dels på grunn av språkbarrierer og mangelfull tilpasning, men dels også fordi man forventer at barna vil ta seg av dem. Familiens vilje og evne til omsorg blir dermed særlig viktig for dem.
Erfaringer fra slike mindre og lokale studier gir et ufullstendig grunnlag for å trekke slutninger om hvordan alderdommen fortoner seg for eldre kvinner og menn med ulik etnisk opprinnelse og historie. Situasjonen kan være høyst forskjellige for arbeidsmigranter som har vært lenge i landet sammenliknet med flyktninger og asylsøkere som har flyttet hit i eldre år. Det kan også være betydelige forskjeller mellom folkegruppene; det dreier seg om en mangfoldig og sammensatt gruppe. Erfaringer viser at god behandling og omsorg må ta hensyn til kulturelle forskjeller.
Også andre nordiske land har erfaringer for at eldre fra minoritetsgrupper sjeldnere benytter seg av eldreomsorgens tjenester enn majoritetsbefolkningen. Det er behov for kulturelt og språklig tilpassede tjenester. Skal f.eks. forebyggende og helsefremmende tiltak lykkes, må de baseres på gruppens verdisyn og sosiale mønstre. Ikke minst kan et flerkulturelt personale bidra til å øke kulturkompetansen i tjenestene.
NOVA-prosjekt
Dette var noe av utgangspunktet for et NOVA-prosjekt for å kartlegge konsekvenser og tiltak i aktuelle kommuner. Målsettingen var å samle kunnskap om situasjonen og synliggjøre erfaringer som kan være til nytte for utviklingen av tjenestetilbudet. Vi valgte derfor ut kommuner og bydeler med mer enn 200 eldre ikke-vestlige innvandrere, som per 31. desember 2003 var Fredrikstad, Bærum, Drammen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger og Bergen, samt ti av Oslos bydeler, nærmere bestemt Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene, Bjerke, Grorud, Stovner, Alna, Nordstrand S, Østensjø og Frogner. Det dreier seg med andre ord om de største byene i Norge, og for Oslos del primært om de østlige bydelene. Fjorten av de sytten kommunene og bydelene besvarte et spørreskjema og deltok senere i et arbeidsseminar for å dele sine erfaringer.
Tallmaterialet viser at det bare er de største kommunene som har over 200 eldre med ikke-vestlig bakgrunn. Det er til dels ulike befolkningsgrupper som dominerer i ulike kommuner. Oslo skiller seg f.eks. ut med særlig mange med pakistansk opprinnelse.
Innvandrerbefolkningen skiller seg fra den øvrige norske befolkningen ved at den har relativt færre kvinner og ”eldre eldre”. Utfordringen for omsorgstjenestene kan forøvrig være like stor på mindre steder selv om, eller nettopp fordi, det da dreier seg om et lite antall brukere.
De aktuelle kommuner og bydeler har i liten grad utarbeidet statistikk for andelen brukere med minoritetsetnisk bakgrunn. Selv der det altså er forholdsvis mange eldre innvandrere, er det stor variasjon når det gjelder hvor systematiske erfaringer som er samlet. Sentrale problemer som går igjen er knyttet til: (1) informasjon, språk og kommunikasjon, (2) spørsmål om forventningsavklaring og tilrettelegging av tjenester, og (3) opplæring, samarbeidsforhold og veiledning til personell.
Informasjon, språk og kommunikasjon
Flertallet av de fjorten bydeler og kommuner viser til at tjenestetilbudet gjøres kjent gjennom vanlige kanaler i hjelpeapparatet. De har ikke har noe eget materiell eller en egen strategi for formidling av informasjon til eldre med minoritetsetnisk bakgrunn. Man baserer seg i praksis ofte på muntlig informasjon fra ulike ledd i hjelpeapparatet og hva som ellers fanges opp av den enkeltes nettverk. Mange viser til kommunens hjemmesider på nettet, men også her må en regne med språklige og kulturelle barrierer.
Spørsmålet om sentralt og lokalt ansvar for informasjonsformidling på ulike språk ble diskutert på seminaret, og det ble oppfordret til samarbeid innad i kommunen. Leger har en sentral stilling hva informasjonsformidling angår. Språkbarrierene er ofte store. Det er oftest lettere å be om hjelp for de som kan litt norsk. Bedre kjennskap til norsk språk og kultur kan bidra til at terskelen for å søke hjelp blir lavere.
Det er stor variasjon mellom kommunene med hensyn til hvilke språk og kulturer som er representert blant pleie- og omsorgstjenestens personale. Noen kommuner er i så måte mer flerkulturelle enn andre og har et bredt spekter av språk- og kulturkunnskaper i staben, som kan nyttiggjøres i forbindelse med hjemmebesøk, tolking m.v. Å ha ansatte med minoritetsetnisk bakgrunn kan også bidra til økt forståelse og kunnskap hos det etnisk norske personalet. Man bør imidlertid være oppmerksom på at også dette har to sider. Konflikter og redsel for ryktespredning innad i minoritetsgruppen gjør at noen brukere reserverer seg i forhold til hjelpere med samme språk og opprinnelse.
Alle kommunene og bydelene har tilgang på offentlig godkjent tolketjeneste, men praktiske vansker og økonomi kan begrense bruken. Tolk brukes derfor mest til kartlegging for behandling av søknader, for å forklare rettigheter og plikter ved starten av tjenesteytingen. Ikke alle brukere ønsker en tolk, fordi de er redd for brudd på taushetsplikten. Det er noe ulik praksis mellom kommunene når det gjelder tolketjenesten. Et hovedinntrykk er at en i pleie- og omsorgstjenestene ofte bruker familiemedlemmer som tolker og tolketjenesten bare i spesielle tilfeller. Man er ellers stort sett avhengig av at personalet kan forstå og gjøre seg forstått.
Erfaringene med bruk av familiemedlemmer til tolking er delte. Flere kommenterer at det stort sett går greitt, men oppfordrer til å vurdere dette kritisk i hver sak. Det er avhengig av gjensidig tillit. En skal være oppmerksom på at familiens normer for hva ”man (ikke) snakker om” kan prege oversettelsen.
Forventninger
og tilrettelegging
Det kan være problemer med avklaring av brukernes forventninger til tjenestene. Dels har dette å gjøre med mangelfull informasjon og språkproblemer. Dels har det å gjøre med at hjelpeapparatet ofte kommer sent inn i bildet. En vanlig erfaring er at familiene hjelper så lenge de kan. Hvis de kommer til et punkt hvor de ikke klarer mer, kan forventningene til hjelpeapparatet være så store at de er vanskelige å imøtekomme. Andre kan på kulturelt eller religiøst grunnlag si nei til et tilbud om opphold i institusjon. Det ble på den andre siden også gitt eksempler på minoritetsetniske eldre med liten eller ingen støtte fra familien. Endringer i familiemønstre kan komme til å bidra til et økt behov for pleie- og omsorgstjenester i framtiden.
Problemene med avklaring av forventninger gjelder oftest de oppgaver tjenesten skal omfatte og samspillet mellom bruker og hjelper når det gjelder kontroll over tidspunkter, hvilken hjelper som skal komme og gjensidig respekt. Erfaringene er at det oftest går greit, og at problemene oftest kan tilskrives mangel på informasjon.
Det kan også bli et misforhold mellom brukernes og hjelpeapparatets forventninger når det gjelder rehabilitering og egenaktivitet (mosjon, diett etc.). Hjelperne kan også komme opp i situasjoner der de opplever brudd på sine egne forventninger og rutiner, f.eks. at en bruker prioriterer en reise til hjemlandet fremfor kontinuitet i et behandlingsopplegg.
Det er interessant å merke seg at de som har hatt erfaring med eldre innvandrere en stund, ofte understreker at det kan utvikles gode samarbeidsforhold. Dette begrunnes både med at hjelpernes erfaring vokser, og at flere brukergrupper og deres familier får økt erfaring med det norske samfunnet. Da det på landsbasis vil kunne dreie seg om stadig nye grupper med minoritetsetnisk bakgrunn, er det verdt å ivareta og videreformidle kunnskaper fra de kommuner og bydeler som har mest erfaring.
Erfaringer tyder på en viss polarisering av forventningene. På den ene siden for lave forventninger. På den annen side rapporteres det i noen tilfelle om at det blir stilt for høye krav i forhold til de rammer som tjenestene har. Som eksempel nevnes at noen kan ha fått en forestilling om at omsorgslønn er en full lønn til å leve av. Det er viktig at fastlegene og andre i hjelpeapparatet legger vekt på å informere om tilbud på en slik måte at det ikke skapes urealistiske forventninger.
Opplæring
og veiledning
På arbeidsseminaret ble det uttrykt behov for undervisning og diskusjon om temaer knyttet direkte til de praktiske utfordringene som pleie- og omsorgstjenestene har i forhold til informasjonsformidling, kommunikasjon og organisering av tjenester. Det ble uttrykt ønske om både teoretisk fagkunnskap og mulighet til å drøfte praktiske erfaringer med utgangspunkt i ansattes, brukeres og pårørendes opplevelser.
Det er viktig å lære av hverandres erfaringer, f.eks. gjennom arbeidsseminarer av den type som inngikk i dette prosjektet. For å kunne bli trygge og åpne i nye relasjoner må personalet ha mulighet til å få kunnskap og å kunne diskutere sine synspunkter og erfaringer underveis.
Diskusjon
Erfaringer fra Norge og det øvrige Norden viser at det vil bli flere eldre med minoritetsetnisk bakgrunn, som i stigende utstrekning også vil søke til ulike deler av pleie- og omsorgstjenestene. Tradisjonelle familienormer kan være under endring. Danske erfaringer viser ihvertfall at eldre flyktninger og innvandrere i økende grad søker offentlig hjelp. Hjemmehjelp kan være et viktig bidrag til tilfredshet blant eldre med minoritetsetnisk bakgrunn.
NOVA-undersøkelsen tyder på at det er store ulikheter mellom kommuner og bydeler når det gjelder informasjon og praksis overfor eldre med minoritetsetnisk bakgrunn. Noen viser til lovverket som begrunnelse for at det ikke skal legges opp til forskjellsbehandling, mens andre viser til betydningen av individuell tilrettelegging og fleksible tilbud nettopp for at brukerne med annen kulturbakgrunn skal kunne få et godt tilbud. Spørsmålet om tilrettelagte tjenester berører sentrale begrep som segregering, integrering og assimilering som diskuteres i en stortingsmelding om ”Mangfold gjennom inkludering og deltakelse i et flerkulturelt samfunn”. I meldingen blir det slått fast at regjeringen ikke ønsker et samfunn med segregering der sosiale og etniske miljøer har liten eller ingen kontakt med hverandre.
Også her i landet må det tas høyde for at eldre mennesker har ulike behov og ønsker avhengig av tilhørighet til ulike etniske grupper (inter-etnisk), men også som følge av individuelle tilpasninger innenfor ens egen etniske gruppe (intra-etnisk). Derfor må fokus være både på kollektive og individuelle tilpasninger. Noen kulturelle trekk vil for eksempel gjelde alle muslimer, mens noen vil gjelde for enkelte muslimer. I tillegg til kulturkunnskaper er det dermed også nødvendig å få informasjon om hva den enkelte ønsker og trenger.
Det dreier seg om sammensatte problemer som fordrer både fagkunnskap og kulturforståelse, og det er et stort behov for veiledning og kunnskapsbygging i den anledning. Kommunene anbefales å kartlegge sin kompetanse på området og hvordan den kan styrkes. Man bør vie tolketjenesten en spesiell oppmerksomhet. I tillegg anbefales å tydeliggjøre behov for veiledning og samarbeid mellom pleie- og omsorgstjenesten og flyktningtjenesten når det gjelder tilbud om hjelp med psykiske problemer. En konklusjon så langt er at temaer som kommunikasjon, klargjøring av forventninger og faglig utvikling bør studeres nærmere gjennom forskning. Mer detaljer om disse og andre anbefalinger kan den interesserte leseren finne i rapporten fra prosjektet.
Prosjektet ”Kartlegging av pleie og omsorgstjenester til eldre med minoritetsetnisk bakgrunn” ble gjennomført på oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet og er nærmere beskrevet i NOVA-rapport 13/05.
(Tidligere publisert i Aldring og Livsløp nr 2. 2005)
