- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Somalia er i dag delt i to, i alle fall er dette ønsket i den nordøstlige delen, et tidligere britisk protektorat, som erklærte uavhengig republikk i 1991, etter at Somalia gikk i oppløsning og Siyaad Barre’s regjering falt. Somaliland, som det nå heter, mangler fremdeles internasjonal anerkjennelse, men til tross for manglende støtte fra omverdenen er de på god vei til å bygge opp landet etter de omfattende ødeleggelsene under borgerkrigen, spesielt bombing av Burao og Hargeisa, hovedstaden, der bortimot all bebyggelse ble jevnet med jorden.
Landet har demokratisk valgt president, parlament med to over- og underhus, og gjennomfører 15.september sitt første demokratiske parlamentsvalg, med kandidater fra flere partier.
I løpet av de siste to årene har fire utenlandske hjelpearbeidere blitt drept, det har forekommet sensur og fengsling av journalister. Likevel kan denne delen av landet beskrives som relativt trygg, og det medfører ikke stor risiko å returnere hit. På den annen side er det stor fattigdom, hjemløshet og arbeidsledighet. Minst 80% av barna får ingen skolegang, og analfabetismen er høy. Helsetilbudet er høyst mangelfullt. Tusenvis av internt fordrevne og hjemvendte fra flyktningtilværelse i Etiopia lever under ekstremt vanskelige forhold. Regjeringen har ikke økonomi til å bøte på alt dette, og enkelte utenlandske hjelpeorganisasjoner, bl.a. Norsk Flyktninghjelp, er i landet.
Puntland er den nordøstre delen ytterst på Afrikas Horn, som ikke ønsker å rive seg løs fra resten av landet, men har egen administrasjon og anses som en delstat. Dette området har opplevd en mangedobling av folketallet, særlig i den brennhete havnebyen Bosaso, der det har vært en enorm byggevirksomhet. Folk som klanmessig hører til denne regionen, men har vært bosatt i sør der klimaet er mye gunstigere, har kommet hit etter borgerkrigen og etablert seg. Her er havnen en viktig økonomisk faktor, Somalia har, til tross for sin lange kyst, få utbygde havner.
President Abdullahi Yusuf Ahmed, som ble valgt for nesten ni måneder siden etter en toårig fredskonferanse i Kenya, hører til i dette området. Konferansen var det fjortende forsøk på å skape fred i Somalia og å danne en sentral regjering. Med støtte fra verdenssamfunnet møttes blant annet tidligere såkalte krigsherrer til forhandlinger. I november i fjor ble så Abdullahi Yusuf , selv offiser og krigsherre, innsatt som president, og etter hvert kom en regjering på plass, under ledelse av statsminister Ali Mohamed Geedi. Det skulle ikke ta lang tid før store uenigheter kom til syne. Hovedstaden, Mogadishu, var og er en lovløs by. Flere av de som ble ministrer i regjeringen har bakgrunn som krigsherrer her, og gir ikke gjerne slipp på den makt og de økonomiske fordeler de hadde hatt og framdeles har. Den dominerende klanen i Mogadishu er tradisjonelt ikke på god fot med presidentens klan. Han våget seg i de første månedene ikke inn i landet i det hele tatt, og reiste rundt i utlandet for å få støtte. Bl.a. er han kjent for å ha et godt forhold til Etiopia, og ville ha militær hjelp herfra til å få ro i Mogadishu. Etiopia er tradisjonelt ansett som en fiende av de fleste somaliere, dette vakte stor motstand blant folk, og planen måtte skrinlegges. Det har vært forbud mot å selge og innføre våpen til Somalia siden 1993. Likevel strømmer våpnene inn over grensene, og Bakaaraha markedet i Mogadishu er Afrikas største våpensupermarked, der alt kan kjøpes. Også barn som ikke har lært annet en å skyte og slåss kommer hit og handler håndvåpen.
Andre afrikanske land, bl.a. Uganda og Sudan, var villige til å sende fredsstyrker, men for at dette skulle være mulig måtte våpenforbudet oppheves, noe sikkerhetsrådet ikke gikk med på, og man er like langt.
Etter sine utenlandsbesøk kom presidenten omsider tilbake til Somalia i juli, først til sitt hjemmeområde i Puntland, og har nå ankommet byen Jowhar, 90 km fra Mogadishu, der han har valgt å oppholde seg sammen med sin regjering til situasjonen i Mogadishu roer seg.
Problemet er at mer enn en tredjedel av parlamentsmedlemmene, deriblant stortingspresidenten, oppholder seg i Mogadishu og nekter å flytte seg fra byen, som de mener er det eneste sted regjeringen må være. De insisterer på at presidenten, statsministeren og de andre regjerings-og parlamentsmedlemmer må innfinne seg her, og truer med å gå til væpnet angrep mot Jowhar hvis så ikke skjer. I mellomtiden har presidenten samlet styrker som trenes opp til å “beskytte regjeringen”, og om nødvendig gå til angrep på Mogadishu.
En representant for FNs generalsekretær har nylig vært i Somalia for å forsøke å få partene til å enes, og har kommet med konkrete forslag til fred og forsoning. Som alle framstøt fra eksterne aktører er dett avhengig av samarbeidsvilje fra de forskjellige gruppene i landet, noe som har vist seg å være en hard nøtt å knekke, erfaringene tilsier ikke at dette vil skje med det første.
Somalia har vært uten sentral regjering i 14 år. I denne perioden har det vært tørke, sult og krig, og sivilbefolkningen er sliten og ønsker seg ikke noe heller enn ro og fred. Men det er mange som har skaffet seg makt og rikdom i denne tiden, og det ser ikke ut til at det finnes ledere som har hele landets beste for øyet, i alle fall er det ikke disse som har styringen. Sikkerhetssituasjonen i den sørlige delen av landet er derfor ytterst vanskelig. Det kan eksplodere når som helst, partene står på sitt.
Tørke, tsunamien som slo til også her, sykloner og natur-og menneskeskapte katastrofer har rammet store deler avbefolkningen. Hjelpesendinger som har kommet sjøveien har blitt stanset av pirater, ofte styrt av lokale krigsherrer. Farvannet rundt Somalia er nå ett av de farligste i verden og der det er størst fare for å bli angrepet av sjørøvere. Det foregår også utstrakt rovfiske med utenlandske båter, og det er en kjent sak at havet her er blitt brukt til dumping av all slags farlig kjemisk avfall.
Den humanitære situasjonen i Somalia er altså prekær. I visse deler, spesielt i Mogadishu og den sørlige delen, er det direkte farlig. Dette framgår av FN’s rapporter. Norske myndigheter har et annet syn, og norsk politi har nå funnet en “praktisk” måte å ordne retur av somaliere på. De følger dem til Nairobi, og overlater dem der til private flyselskaper – som ikke vil stå fram med navn- slik at disse kan befordre dem videre til destinasjoner, bl.a. Mogadishu, i Somalia. Politiet slipper altså selv å ta den risikoen det innebærer å følge de returnerte helt fram. At man i det lovløse Somalia kan få fraktet hva som helst og hvem som helst hvor man vil mot betaling, er ikke noe nytt. At norske myndigheter benytter seg av slike metoder er skuffende.
