Det finnes mange triste historier om innvandrere som ikke får jobb over lang tid. Og slik er også historien til Kaleem.
– Jeg har den nest høyeste graden i kjemi, Cand. Scient, det er bare doktorgrad som er høyere. Jeg har karakter 1.7 på hovedoppgaven min, 1 er best, sier han med stolthet. Han har bodd i Norge i 31 år, har familie her og er opprinnelig fra Pakistan. Han har jobbet på forskjellige steder, forteller Humayun.
Mens han studerte, var han vitenskapelig assistent ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Trondheim. Han har også hatt en praksisplass i 13 måneder gjennom Aetat hos Statens Arbeidsmiljøinstitutt. Humayun søkte over 50 praksisplasser før han fikk denne praksisplassen.
Utrop spør hvorfor han tror det er vanskelig å få fast ansettelse.
– Du vet det, sier han fortrolig. – Jeg har min egen stil, jeg bruker nemlig muslimske klær.
Han tror han ikke får jobb fordi han kler seg i tradisjonelle klær. To ganger ut av frustrasjon engasjerte han advokater i et forsøk på å avklare hvorfor han ikke fikk jobbene han hadde søkt på, først i 1991 og så i 2002. Advokaten ved den ene saken søkte stønad gjennom fri rettshjelpordning, men fikk ikke det. Dermed hadde ikke Humayun råd til advokat.
Humayun kontaktet Senter for etnisk diskriminering (SMED), men de ville ikke ta opp sakene hans, og sa at de ikke kunne gjøre noe mer. Men de ville bruke historien hans anonymt.
– Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få jobb, sier han og rister på hodet. – Jeg har jobbet hardt, og har lært norsk på egen hånd, jeg fikk ingenting gratis.
Han har ellers sendt 500-600 søknader til jobber og vært på 10-12 jobbintervjuer. Etter hans mening var han godt kvalifisert, men fikk ikke noen av jobbene på grunn av sin klesstil, og kanskje fordi han er muslim.
Livet er veldig vanskelig for første generasjonsinnvandrere, reflekterer han flere ganger i løpet av samtalen med Utrop. – Vi fikk ikke noe ferdig servert på en tallerken.
I løpet av sin søknadsprosessen opplevde han at en vikariatstilling ble tildelt en norsk student som ikke engang var ferdig med utdanningen sin, og som hadde lavere kompetanse enn Humayun.
– Staten må sette opp kvota for innvandrere på arbeidsplasser. Jeg kjenner mange som bare går på kurs hele tiden . På mitt kurs for arbeidssøkere, var vi seks stykker. Og det er bare jeg som ikke har fått jobb. Alle de andre fikk jobb, sier han.
Nå har han bestemt for å flytte til Sverige og lete etter lykken der. Men han tror ikke at det blir lett der heller.
Høy arbeidsledighet blant innvandrere i Oslo
Kombinasjonen av et lite fagfelt, innvandrerbakgrunn, alder og en annen religion ser ut til å gjøre situasjonen vanskeligere for innvandrere å få jobb. I en slik situasjon spiller det en liten rolle at tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) sier at arbedisledigheten blant innvandrere synker, for tallet er fortsatt høyt.
Nesten annen hver arbeidsledig i Oslo er innvandrer, viser ferske tall fra Aetat. I resten av landet er andelen 21 prosent. Aetat mener årsaken rett og slett er at det bor flere innvandrere i Oslo enn i resten av landet.
Sysselsettingen stiger markant etter fire års botid i Norge, melder SSB. For innvandrere i alt gikk sysselsettingen opp fra 46,3 prosent i gruppen med botid under fire år til 58,2 prosent blant de med botid fra fire til seks år.
Tar vi for oss de enkelte innvandrergruppene, var det imidlertid fortsatt en del økning i sysselsettingen i de ikke-vestlige gruppene med botid over syv år, mens det blant de vestlige kan konstateres en nedgang som skyldes en større andel eldre i disse innvandrergruppene enn i de ikke-vestlige med lengst botid, melder Statistisk sentralbyrå.
Humayun Kaleem er dessverre en av de mindre heldige 41,8 prosent som ikke kommer så godt ut i statistikken.