Barnevernet var et redskap i den norske statlige politikken for å utrydde Romanifolket. Ansatte i barnevernet må lære om de reisendes historie for å forstå dette, og for å erstatte fordommer med kunnskap, sier Sissel Wilhelmine Daabous, medlem av Landsorganisasjonen for Romanifolket.
Hun er selv utdannet sosionom, og er av Romani-slekt. Sønnene hennes har dobbel minoritetsbakgrunn; faren deres var flyktning fra Libanon.
– Da barnevernsaken til sønnen min var oppe i fylkesnemnda i 2004, sto det i papirene at “mor er tater”. Det sto under “Sykdommer i familien”. Jeg er veldig glad for å ha blitt kopla på Match-prosjektet, sier Sissel.
Romaniperspektivet må være en del av et minoritetsperspektiv i barnevernet! Når vi er overrepresentert hos barnevernet, har dette historiske årsaker. Vi ble utsatt for en statlig fascisme som var satt i system. Det er dokumentert at minst 1 648 barn ble tatt fra familiene sine. Dette har gjort at folk har fått problemer i livet i generasjoner. Jeg føler en forferdelig aggresjon i møtet med barnevernet, for heile slekta mi sitter i ryggmargen. Og selv om min saksbehandler og andre i barnevernet er kloke mennesker som gjør en flott jobb, får jeg dessverre også bekrefta at fordommene sitter godt fast i veggene.
Må skjønne folks tap og folks sorg!
– Vi kom for eksempel inn i et møterom, der de hadde hatt et formøte om vår sak, forteller Sissel. – På ei tavle under “dysfunksjoner i familien” sto det at “mor og mors kjæreste er tatere”. Dette var ikke et tema vi hadde tatt opp, og vår etniske bakgrunn er ikke blitt drøfta eksplisitt med oss. Jeg tror at når en del ansatte i barnevernet hører at vi er tatere, så dukker deres egne ubearbeida holdninger opp. Og jeg har inntrykk av at dette slår sterkere ut enn om vi hadde vært fra Afrika. Vi var med på å lage filmen “Tradra – i går ble jeg tater” på den tida, og reiste til Oslo fire-fem ganger. Da ble det brukt mot meg at “mor stadig var ute og reiste”, og at sønnen min nærmest lå rundt hos tilfeldige folk. Han var hos eksmannen min eller hos tanta si!
– De spurte meg aldri om det, men jeg lurer på om de trodde jeg var ut og solgte ting. Bestemora mi var ei veldig religiøs dame, og hun kunne lese og skrive, noe som var uvanlig i hennes miljø. De tok fra henne alle ungene fordi hun var av romanislekt. Kun derfor. Det er viktig at barnevernsarbeiderne begynner å skjønne folks tap og folks sorg. De må ta mye større hensyn til det i prosessene. Og det gjelder jo alle som har kommet reisende til Norge, enten det er 500 år siden eller to år siden.
Gode minner om
sjøreisende
– Vi er veldig mange av romanislekt på Sørlandet. Som andre steder i landet var barnevernet og kirka de tydeligste redskapene for den statlige politikken. Barnevernet burde ansette noen som har den bakgrunnen. En etnisk konsulent, kanskje? Det trengs masse kunnskap for å fylle ut og endre bildet av de reisende. Mange gamle som kjente sjøreisende her i området har veldig positive historier å fortelle. Masse gode minner om kontakt med romanifolk. Ofte blir “fanter” framstilt som ureinslige. De som kjente dem kan fortelle at de var dønn reinslige. Med sin måte å leve på ble de nødt til å være det, ellers ble de sjuke. Det går an å fokusere på positive sider ved kulturen. På avansert håndverk og på en veldig omstillingsevne. Folk av reisende slekt har innebygde antenner for endring. Du finner fort ut hvor du bør gå og hva du bør gjøre. For mange folk, og for mange av oss også, har alt ved vår kultur og historie vært tabubelagt. Det har vært så stor skam knytta til det.
Folk fra minoriteter
finner hverandre
– Opplever du at dere har noe felles med andre etniske minoriteter?
– På mange måter tror jeg vi har det verre enn nye minoriteter i Norge. Når det har kommet flere innvandrere til Norge, og det er blitt mer fokus på det flerkulturelle, så tror jeg det kan være positivt for oss. Vi har en åpenhet for andre kulturer. Endelig er det noen andre også som er annerledes! Mange romanifolk jeg kjenner har venner som ikke er norske, og mange romanijenter er gift med menn som ikke er norske – menn fra ikke-vestlige land. Jeg tror vi finner hverandre i sosiale koder der vi har mer felles, og at det også er noe med en felles minoritetsidentitet. På et foreldremøte fikk jeg spontant kontakt med ei mor fra Colombia. Hun sa at hun hadde skjønt med en gang at jeg ikke er norsk. Vi har masse felles, og er blitt gode venner.
Tar tak i ungdommene
– Hvilken plass har barn og ungdommer blant romanifolk?
– Det er veldig forskjell på rollen barn og unge har i norske miljø og i romanimiljø. Jeg har jo erfaring fra arabisk familieliv også, og det er mye mer fellestrekk mellom arabisk og romanikultur. Ungene har en mye større deltakelse i livet. Små unger får lov til mye. De legger seg når de blir trøtte. Men vi tar mer tak i ungdommene, og alle tar ansvar for hverandres ungdommer. Det ligger en sterk ivaretakelse i miljøet. Ungdommene er i mye større grad sammen med de voksne enn det som er vanlig i etnisk norske miljøer. Vi har romanitreff med masse folk, på tvers av generasjoner, og jeg treffer mange varme ungdommer som det er lett å prate med. Det ligger store ressurser i disse nettverkene – ikke minst i slektsnettverket. Etter at sønnen min fikk problemer, har jeg opplevd hvor tett og inkluderende det er. Folk deler historier og trøster. Her er det mye barnevernet kan spille på. Ikke minst når det gjelder plasseringer. Det kan være litt andre standarder hos romanifolk, men det er veldig varme hjem.
Å lære å gi rom for hverandre
– For ei tid siden hadde jeg bedt om et møte med barnevernet for å framføre konkret kritikk som jeg hadde. Etter fem minutter ble jeg kasta ut fra møtet av avdelingslederen. Hun sa jeg gjorde noe med ansiktet. Kommunikasjonen skar seg tydeligvis – jeg ble ikke forstått. Og jeg oppfatter det slik at avdelingslederen ble så usikker at hun ikke takla situasjonen. De var to fra barnevernet, mens jeg var aleine. Likevel oppfatta hun meg som truende.
– Folk må lære seg å gi rom for hverandre. Offentlig ansatte kan være uvante med andres standarder. Det kan være riktig å møtes på halvveien. Og det er viktig å komme hjem til folk – å komme seg ut av kontoret. Når det gjelder vårt folk, så må ansatte i barnevernet lære mer, for å skjønne noen av de sterke følelsene de kan møte. Jeg har veldig gode erfaringer med terapi på Familieklinikken i Kristiansand. Der bruker de metoder som gjør at folk får bruke seg selv. De skjønner at en kanskje må gå andre veier for å få kontakt med det som ligger dypt. Vi har for eksempel sunget sanger fra mitt folk. Jeg har sunget så tårene har trilla, og så har vi snakka rundt det. De må gi rom for annerledeshet og være veldig ydmyke i forhold til folks historier, men samtidig må de være bestemte. “Hva ønsker du?” er ikke godt nok når folk er i krise, avslutter Sissel Wilhelmine Daabous.
