- Hvit jul - 07.04.2006
- Ferieparadis - 07.04.2006
- Hvor mange “eksotiske” venner har du? - 07.04.2006
16. august 2005 stod jeg på universitetsplassen. Sammen med flere tusen andre, i den brennende sola, men det var ikke sola som irriterte meg. Det var ordføreren som holdt sin velkomsttale til studentene ved Universitetet i Oslo (UiO). Velkomsttalen som ble valgtalen, men hva kan man vente seg, det er tross alt valgår.
Det var stort, det var virkelig stort å stå på universitetsplassen og bli ønsket velkommen til UiO. Jeg følte meg som en del av noe stort, og jeg er sikker på at sidekvinnen følte det samme. Universitetet i Oslo er ikke mindre enn Norges største og eldste utdanningsinstitusjon. Og jeg er stolt av å være en del av det.
Men det er noe som jeg ikke er fullt så stolt over, og det legger jeg merke til mens jeg står på universitetsplassen og ser meg rundt. Det er nesten ingen med synlig minoritetsbakgrunn. I hvert fall ikke blant de som står rundt meg. Og hvem er det som står rundt meg? Det er fremtidens lærere. Senere fant jeg ut at det var flere enn meg med synlig minoritetsbakgrunn, men kun en håndfull blant de 200 som begynte på lektorprogrammet ved UiO i høst. Hvorfor er det så få som vil bli lærere?
Jeg håper at stadig flere minoritetsungdommer vil velge å ta høyere utdannelse. Jeg håper at stadig flere minoritetsungdommer vil velge å ta høyere utdannelse innen samfunnsvitenskapelige fag, inne humanistiske fag, innen språk og ikke minst lærerutdanningen. Vi trenger flere lærere med minoritetsbakgrunn, ikke bare innen medisin og juss.
