- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Muslimenes fastemåned, ramadan, har nettopp startet. Tiltross for at muslimene skal faste hver dag fra soloppgang til solnedgang med tørste, sult og en god del selvdisiplin, mottar muslimer alltid denne måneden med stor glede. En “julestemning” sprer seg alltid i forkant av ramadans første dag, fortsetter måneden igjennom og når et nytt høydepunkt mot slutten av måneden. Da er det Iiden man gleder seg til – en god frokost og en kopp kaffe etter en hel måneds faste lærer en å sette pris på de små gleder i livet.
Og det er bra – for mange millioner muslimer verden over har ikke annet å glede seg over enn nettopp slike små lyspunkter i livet. En kopp kaffe, en solnedgang med mat på iftarbordet, familiemedlemmer som har kommet seg gjennom enda en livstruende dag. Pessimistisk? Neida, ikke i det hele tatt. Men ramadan er ikke bare en gledelig måned for muslimer verden over. Den er også en tid da begrepet “umma” trer frem helt av seg selv – en tid da nasjonsgrensene viskes ut og muslimer verden over føler de sterke og nære båndene til andre muslimer i verden, uansett deres rase, språk og kultur.
Denne følelsen av enhet, av felleskap folk i mellom (og da tenker jeg ikke regimer, men folk) gjør at andres smerter nesten blir slengt i trynet på en hver dag. I det bønnekallet sprer seg fra mineratene i lokalmiljøet, på tv og på radio og familier samler seg til å bryte fasten – får en kanskje samtidig vite at et titalls mennesker er drept i Irak, at afghanere fortsatt sliter med å finne “sitt daglige brød”, at bombene hagler ned over palestinerne i det de skal sette seg til bords (sannsynligvis faller et par nye i det du leser dette), at sultne menensker som sjelden bryter sin påtvungne faste lenger sør i Afrika dør av sult.
Slikt gjør alltid vondt, men smertene går lenger inn menneskesjelen i ramadan. Kanskje fordi mange muslimer føler seg ekstra hjelpeløse over for det de oppfatter som et angrep på hver og en av dem. De føler seg utpekt som verdensfiende nummer en – og er av den grunn underlagt egne lover.
En spansk domstol dømte nylig Tayseer Alony, journalisten fra den arabiske satelittkanalen Al-Qaida, til syv års fengsel for å ha samarbeidet med Alqaida. Det har satt sterke følelser i sving hos muslimske journalister. Det som i utgangspunktet satte Alony på tiltalebenken var det eksklusive intervjuet har klarte å få med Bin Laden, og hans eksklusive dekning av krigen mot Afghanistan i 2001 – begge deler er journalistiske gjennombrudd av særklasse. Og sikkert er det at han må ha hatt kilder i miljøet, slik alle journalister har når de skal skrive om noe. Retten gikk senere bort fra dette intervjuet som bevis, og baserte sin straffeutmåling på bevis som av hensyn til “rikets sikkerhet” ble holdt hemmelige. Verken Alony eller hans forsvarere fikk tilgang til disse hemmelige bevisene.
Muslimer fratas under de nye terrorlovene selv retten til å betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist av påtalemyndighetene. Istedet er muslimer, holdt i varetekt, skyldige inntil de selv klarer å bevise sin uskyld og det uten å ha full tilgang til bevismaterialet som brukes mot dem. Alony er bare et eksempel på det. Det finnes flere tusen muslimer verden over som holdes uten tiltale eller holdbare bevis.
Ramadan er en måned for tro, bønn og håp. Og som mennesker, enten vi nå er muslimer eller ikke-muslimer, må vi tviholde på håpet om en bedre verden.
