– The Flaming Souls bygde seg opp en betydelig fanskare i Sør Afrika på sekstitallet. Vi turnerte land og strand rundt. Var nødt til det. Mange hadde ikke råd til å kjøpe platene våre, og siden vi spilte jazz og soul ble vi heller ikke spilt på apartheidstatens radiostasjoner. Skulle folk høre oss og vi tjene litt penger, var vi nødt til å oppsøke folk der de var.
Å turnere i apartheidstaten var ikke risikofritt. Musikere var klassifisert som løsarbeidere og hadde ikke lov til å oppholde seg i hvite områder. Politiet kunne stoppe turnebussen når som helst og oppholde dem i timevis, for ikke å si dagevis.
– Som regel måtte vi laste instrumentene ut av bussen og bevise at vi kunne spille på dem, forklarer Twala. – Politiet mente at svarte ikke hadde råd til å skaffe seg instrumenter selv, altså måtte vi ha stjålet dem. Alle svarte er tyver. Men hvordan bevise at du kan spille på et elektrisk instrument når du står på en støvete landevei langt fra folk og det ikke finnes strømtilkobling noe sted?
– Det endte som regel med at trommisen dro en solo, og etter en del frem og tilbake lot politiet oss dra videre.
Twala bare trekker på skuldrene. Han bryr seg ikke om å forgifte verken sitt eget eller andres liv med bitterhet. – Det bringer oss ingen steder, sier han og peker på forholdene rundt seg. Han bor i 1st Avenue i Alexandra, et township nord for Johannesburg. Her bor en million mennesker på to kvadratkilometer. En del bor i bra hus og leiligheter, men flertallet er stuet sammen i slumområder preget av ubeskrivelig elendighet. Myndighetene prøver å sanere og flytte folk over i moderne, verdige boliger, men strømmen av innflyttere er uendelig. Straks en har flyttet ut, står ti nye klar til å flytte inn. Og rekker myndighetene å rive, bygger de nyinnflyttede bare nytt. Alexandra ligger i et industriområde. Innflytterne tiltrekkes av mulighetene for å få jobb.
– Alexandra syder av fattigdom, vold og kriminalitet. Ingen hvite sørafrikanere våger seg inn hit, sier han og ler da jeg forteller ham om hvordan den hvite drosjesjåføren min satte meg av og tok en panisk u-sving i 1st Avenue. Han kjørte nesten ned folk. Han var livredd.
Townshippet er myteomspunnet, men ofrene for fattigdommen er først og fremst de som bor der, ikke minst de sårbare, eldre og småbarn. – Derfor er bitterhet bortkastet, det er så mange oppgaver å ta fatt på og vi må hjelpe myndighetene, for de har ikke penger til å gjøre den nødvendige jobben alene, sier Jika Twala.
Han hadde tjent en del penger på å selge elektronisk utstyr. Han hadde tjent ytterligere en god slant på turnevirksomheten som bassist i The Flaming Souls. Sammen med Marjorie Manganye bestemte Jika seg derfor for å gjøre noe, midt på 70-tallet.
– Vi så at eldre gikk for lut og kaldt vann, og gjennomførte en undersøkelse for å finne ut hva de trengte. Resultatet var sjokkerende. Folk som ikke kunne klare seg selv levde alene, ute på gata, i bilvrak, i nærmest ubeboelige skur, uten mat og uten penger. De overlevde på det naboene ga dem. Ofte var de så nedbrutt at de ikke en gang greide å reise for å hente pensjonene sine.
Tidlig på syttitallet satte Jika og Marjorie i gang. De skaffet 350 000 rand. De gikk til Rotary Club i landets rikeste kommune, Sandton, og ble lovet resten av pengene de trengte. De skulle bygge et gamlehjem som kunne skaffe Alexandras eldre pleietrengende en verdig alderdom. Apartheidmyndighetene ville det annerledes. De nektet å godkjenne stiftelsen alexandraboerne ønsket å registrere. Det absolutt nødvendige registreringsnummeret kom kun på tale hvis stiftelsen hadde hvite ledere og eiere.
– I praksis betyr dette at de nektet oss å drive hjelp til selvhjelp, forklarer Jika. – Uten et firmanummer ville vi ikke kunne drive med pengeinnsamling, og det har vi hele tiden vært avhengig av. Apartheidfanatikerne i regjeringen trenerte saken i tre år før de ga etter.
De første 16 pasientene flyttet inn i Ithlokomeleng gamlehjem i 1976. – Vi hadde femti rand å bruke på hver av pasientene hver måned, forteller Jika. Han spedde på inntektene ved å leie ut elektronisk utstyr og spille med The Flaming Souls.
I dag har senteret 110 beboere. 31 sykepleiere jobber full tid og 16 unge mennesker jobber frivillig. Pasientene bor to og to på rommet. Noen av dem, de friskeste, bor i små hus, mens de skrøpeligste bor på rom hvor det er pleiere til stede kontinuerlig. Ithlokomeleng har dessuten utviklet en løsning for å fange opp eldre som har behov for pleie og omsorg.
– Noen ganger er de i en elendig forfatning når de kommer hit, forklarer Marjorie, – Mange hjemløse dumpes her av politiet, enkelte må avluses, andre er utmagret av sult, atter andre vet ikke hva slags rettigheter de har. Ikke så underlig, når de har blitt gamle i et land hvor svarte aldri har hatt rettigheter. Vi hjelper dem med alt dette, og sørger også for at de får pensjonene de har krav på i tillegg til kosten og medisinene de trenger.
Penger er stadig et problem, til tross for myndighetenes subsidier. Driften koster mer enn de klarer å skaffe tilveie, men ingen er innstilt på å gi opp. Jika og bandet hans har utgitt en ny plate, den første siden 1969. “Revival” heter den og denne gangen har bandet stått for utgivelsen selv slik at de har sjanse til å få et overskudd. Noe av dette har Jika til hensikt å bruke på eldresenteret. – Vi må få reparert gjerdet rundt her. Løsbikkjene plager oss. De er aggressive og stjeler maten fra beboerne.
Men Jika har også andre planer. Han bygger på huset sitt for å lage en klubb for kvalitetsjazz slik at alexandraboerne skal kunne få høre god musikk i nærmiljøet.
– Skikkelige jazzmusikere må få et sted å spille, sier han. – De må kunne tjene penger. Uten flere spillesteder, risikerer jazzen å dø i dette landet.
Jika Twala kan stå som en representant for det mirakelet som har skjedd i Sør Afrika. I stedet for å hate hvite, legger han gamle stridigheter bort og går videre med forsoning. Han og andre konsentrerer seg om det som må gjøres. Utgangspunktet deres er tradisjonell afrikansk humanisme – ubuntu – filosofien som sier at mennesket først blir menneske sammen med andre mennesker. Hvis et menneske ikke klarer seg selv, må andre ta ansvar og hjelpe til. Det gjør de.
Jika Twala er en av de mange menneskene som legemliggjør de tradisjonene og den kulturen som gjorde en mann som Nelson Mandela mulig.
