Skal man kort peke på den viktigste argumentasjonen som sionismen bygger på, er det to forhold som står helt sentralt. Det ene er gammeltestamentlige historier fra Bibelen. Det andre er en argumentasjon om forfølgelse og undertrykking av jøder, ikke i bestemte sosiale og historiske perioder, men alltid.
Ifølge Theodor Herzl som regnes som sionismens grunnlegger, var det ikke sosiale, økonomiske eller religiøse forhold som lå bak jødeforfølgelsene. Nei, jødenes problem var nasjonalt, mente Herzl, og derfor måtte de få sin egen stat.
Men sionismen er som kjent ingen gammel ideologi, og det virker søkt – for å si det forsiktig – å starte en nasjonal bevegelse nesten 2 000 år etter Kristi fødsel dersom jødenes historie fra det første århundret e.Kr. bare er en historie om forfølgelse og undertrykking.
John Rose går grundig til verks. Ved å vise til gammelt og nytt forskningsmateriale om jødenes historie fra arkeologer, historikere og bibelkjennere, presenterer han en historie, som på helt avgjørende punkter, viser at sionismens såkalte sannheter ikke holder mål.
Boka tar for seg ti myter i sionismens selvforståelse. Det meste omhandler, fra ulike innfallsvinkler, påstandene om at jødene alltid har vært forfulgt og undertrykt. Men allerede i første kapittel tar forfatteren for seg den kanskje mest seiglivede av alle mytene: den religiøse myten som påstår at det nåværende Palestina er det “lovede land”.
Israels første statsminister og en av sionismens aller viktigste representanter, David Ben-Gurion, uttalte da også til britiske myndigheter i 1936 at “Bibelen er vårt mandat”.
Oldtids Israel
Det er de gammeltestamentlige historiene, spesielt historien om “Oldtids Israel” eller “Det forente monarkiet til David og Salomo” i 1000-922 f.Kr. som av sionistene blir brukt som bevis på at de har et rettmessig krav på Eretz Israel (Stor Israel).
Dette oldtidskongedømmet var visstnok den mektigste og mest velstående staten i den østlige middelhavsregionen. Dette er grunnlaget for sionistenes ønsker om hele Palestina, fra Middelhavet til den jordanske grensa.
David Ben-Gurion trodde ikke spesielt mye på denne historien, men det var ikke viktig. Det som virkelig betydde noe var at mange jøder gjorde det.
John Rose lar Ben-Gurion forklare: “Det er ikke viktig hvorvidt historien er en sann opptegning av en hendelse eller ikke. Det som er av viktighet er at dette er hva jødene trodde så langt tilbake som i perioden med det første tempelet.”
Arkeologisk forskning
Ved å vise til nyere israelsk arkeologisk forskning og Bibelforskning, blir det dokumentert at “Det forente monarkiet til David og Salomo” etter all sannsynlighet aldri har eksistert som stormakt i området slik det blir framstilt i Bibelen. Det var i høyden et lite stammekongedømme. Det er en av konklusjonene til professor Ze’ev Herzog som oppsummerte sin egen og kollegaen Finkelsteins forskningsarbeid i en artikkel i den israelske avisa Ha’aretz i oktober 1999.
Israelsk arkeologi har gjort viktige funn de siste åra, og Rose siterer fra Herzogs artikkel: “En krisefase er nådd når teoriene innenfor den generelle tesens rammeverk er ute av stand til å løse et økende antall uregelmessigheter. Forklaringene blir klossete og uelegante, og delene passer ikke sammen….”
Blant de andre arkeologiske funnene som blir presentert i boka er en studie av Finkelstein og Silberman der det går fram at “sikke et eneste spor av israelsk litterær aktivitet i det 10. århundret f.Kr. er noensinne blitt oppdaget.” Var det ikke Gud som ga Moses de 10 bud på stentavler? Det skrevne ord fantes altså ikke i “Oldtids Israel” som ifølge arkeologisk forskning sannsynligvis aldri har eksistert.
Det har imidlertid eksistert et landområde med navnet Israel, men det skal ha eksistert rundt 200 år senere – cirka 800-700 f.Kr. Men det var et hedensk land, med en hedensk gud – Jehovah og gudinnen Aserah. Dessuten, Jerusalem var ikke dets “hovedstad” eller åndelige senter.
Det vises også til arkeologiske funn i Sinai på 1970-tallet der inskripsjoner på gammel-hebraisk nevner guder i par, blant annet Jehovah og Aserah. Men inskripsjonene stammer ikke fra perioden med det angivelige “Forente monarkiet til David og Salomo”, men fra en periode mye senere.
Rose konkluderer med at de små stammekongedømmene til David og Salomo, hvis de i det hele tatt eksisterte, tilba hedenske polyteistiske guder.
Evigvarende
undertrykking?
Store deler av boka handler om den påståtte evigvarende undertrykkelsen. Et av kapitlene og mytene som Rose behandler heter da også “Eighteen Centuries of Jewish Suffering”. Et annet kapittel, som med fordel bør ses sammen med kapitlet om Bibelhistoriene, handler om jødenes “eksil”. Det er historikeren David Vital som i sin bok fra 1975, “The Origins of Zionism”, skriver at eksilet har vært en karakteristikk som historisk skiller jøder fra andre folkegrupper.
Myten om eksil er selvsagt god ammunisjon for den bibelske myten om det “lovede landet”. Vital tidfester starten på eksilet til 70 e.Kr., altså da romerne slo ned det jødiske opprøret og ødela tempelet i Jerusalem. Men da blir blomstrende jødiske samfunn på denne tiden, en oldtids-diaspora i hele Middelhavsregionen – ikke minst i Rom selv – skrevet ut av historien, hevder Rose som i boka viser til historikere som mener de kan dokumentere at det fant sted en jødisk diaspora i forbindelse med Alexander den Stores erobringer for over 2 300 år siden, og at flertallet av jødene bodde utenfor Judea i det første århundret e.Kr.
Bunds kamp
Rose viser med flere eksempler gjennom store deler av historien at myten om evig forfølgelse faktisk er en myte. Og ikke minst viser han at løsningen på forfølgelsen ikke måtte bli sionismen. I den forbindelse vil jeg trekke fram historien om det jødiske sosialistiske partiet Bund, og dets kamp mot tsarens pogromer og elendige arbeidsforhold i 1880-tallets russiske imperium.
Flertallet av verdens jøder bodde i Russland og Øst-Europa rundt 1880. Mange av dem i det som ble kalt Pale-bosettingen – et område fra Litauen i nord til Svartehavet i sør, fra Polen i vest til Hviterussland og Ukraina i øst. Den jødiske arbeiderklassen som utviklet seg i dette området og organiserte seg i Bund spilte en helt sentral rolle i kampen mot tsarens pogromer fra rundt 1880 til 1905-revolusjonens nederlag i Russland.
Så stor var innflytelsen til Bund at David Ben-Gurion, som på den tida bodde i Warzava, valgte å melde seg inn i det sionist-“marxistiske” partiet Poale Zion for å redusere Bunds innflytelse. En annen av sionismens pionerer, Vladimir Jabotinsky, klaget over at Bund bare tok hensyn til arbeiderne.
Israelske stemmer
Denne boka er full av informasjon og materiale om jødenes livssituasjon gjennom historien, men den lar også jødiske stemmer som er imot det sionistiske prosjektet i Palestina komme til orde – også jøder bosatt i Israel. Blant dem, tidligere figurer i den etablerte venstresionismen (arbeiderpartiet) som Avraham Burg, president i nasjonalforsamlingen Knesset fra 1999 til 2003, og den tidligere viseordføreren i Jerusalem, Menon Benvenisti.
Menon Benvenisti beskriver sin avstandstaken fra den “sionistiske fortellingen” i den israelske avisa Ha’aretz i august 2003: “Den virkelige historien er historien om innfødte som føler at mennesker som kom over havet infiltrerte deres naturlige hjemsted og fordrev dem. For meg, var det en overveldende oppdagelse. Den kom etter Camp David, etter traumet i 2000… Akkurat som de sør-afrikanske herskerne på et visst punkt forsto at de ikke hadde noe annet valg enn å avskaffe regimet, så må det israelske etablissementet forstå at det ikke er i stand til å tvinge sine hegemoniske forestillinger på 3,5 millioner palestinere på Vestbredden og Gaza og 1,2 millioner palestinere som er innbyggere i Israel…”
“The Myths of Zionism”, som ble utgitt på forlaget Pluto Press i 2004, er ingen lettlest bok. Men har du behov for en samlet framstilling av jødenes situasjon gjennom historien, sionismen og dens myter, er den et funn. Med stor grundighet avslører John Rose sionismens intellektuelle uærlighet.
