Festivalen har i 15 år vist filmer fra og om Afrika, Latin Amerika og Asia. Den første festivalen trakk 20 tilskuere på et seminarrom på Blindern. Årets festival ble åpnet av Kronprins Håkon. Fra å være en festival for den svartkledde filmeliten blir den nå omfavnet av folk i alle farger.
Utviklingen skyldes iherdig innsats fra Film fra Sør-gjengen rundt festivalsjef Lasse Skagen. Men folk er også blitt lei av Hollywood-filmene. Samfunnet er blitt mer politisert, interessen i andre land er økende. Filmene er blitt bedre og mer proffe.
Festivalen skal vise at det blir laget kvalitetsfilm også utenfor Europa. Dessuten ønsker den å nyansere vårt bilde av andre samfunn. Vakre ord, men hvilken makt har egentlig filmer?
Hany Abu-Assad er regissør av en av festivalens mest interessante filmer. I “Paradise Now” portretterer han to selvmordsbombere: Hvorfor lot de seg verve? Hva foregår i hodene deres de siste timene før aksjonen? Han viser selvmordsbombere som vanlige mennesker. For det er de jo etter hans mening. Selvmordsbombing er en menneskelig reaksjon på en ekstrem situasjon, mener han. “Okkupasjonen definerer motstanden”, sa en av selvmordsbomberne. Døden omfavnes for å slippe unna dagliglivets helvete.
Men Abu-Assad har ingen særlig tro på filmens makt:
– Filmer kommer aldri til å forandre verden. Ting forandrer seg hvis mennesker blir mer interessert i politikk. Mennesker som er åpen fra før av, kommer til å forstå filmen. Men filmen kan ikke få folk til å bli åpnere, sier han i et intervju med det tyske magasinet Stern.
– Kamera farligere
enn pistol
Ikke alle vil være enige med ham. Britt Lynnebakke skrev i forrige nummer av Utrop om en afrikansk filmfestival i Nederland. Regissør Petna Ndaliko Katondolo fra Uganda sier: “I Uganda er det normalt å bære pistol, ingen ser på deg. Men hvis du bærer et kamera, er politiet der med en gang. Jeg lurer på hva som er farligst: kameraet eller pistolen?”
Mange forandringer skjer sakte og ubemerket. Hvem vet hva som foregår i hodene til folk som har sett “The Coconut Revolution” – dokumentaren som viser at David kan vinne mot Goliat? At det går an å være selvforsynt med mat, strøm og bensin selv om en blir blokkert og okkupert? – Takk for okkupasjonen. Ellers kunne vi oss aldri utviklet slik, sa en av filmens hovedpersoner.
“The Coconut Revolution” foregår på øya Bougainville. Lokalbefolkningen har kjempet etterkrigstidens lengste og blodigste konflikt i Stillehavet. Store multinasjonale gruveselskap har forgiftet øya. Filmen begynner nesten som en reklamefilm for en obskur motstandsgruppe i jungelen. Vi ser menn på styrketrening for å kunne bære tunge våpen. Barn med gevær i hånda, leker militære. Motstandslederen er samtidig prest. En hellig krig? På veggen henger Rambo ved siden av Jesus.
Gir håp
Fokus rettes så på lokalbefolkningens kreativitet. Med hjelp av enkle hjemmesnekrede våpen har de klart å stenge gruvedriften. Ved å utnytte alle bestanddeler av kokosnøtten har de klart å bli selvforsynt. Budskapet har gitt mye håp i andre deler av verden, og filmen blir derfor gjerne vist i aktivist- og solidaritetsmiljøet.
Filmer gir dessuten nye referansepunkter som gjør det lettere å forstå det som skjer. Etter å ha sett den tysk-iranske filmen “Unveiled” vet vi at det finnes situasjoner som kan føre til at en oppgir falsk forklaring overfor myndighetene når en søker asyl. Vi blir også kjent med forholdene på et tysk asylmottak: Det er en ting å se på papiret hvor lang tid en asylsøknad kan ta. Det er noe helt annet å være med hovedpersonen og oppleve alle håpløse hindere og sorger på kloss hold.
Filmen “The First Night” kan være en god innfallsport for å forstå folk på flukt og for å nærme seg konflikten i Colombia. Dette uten å grave seg inn i kompliserte årsakssammenhenger. Det er lettere å se en film enn å arbeide seg gjennom en kronikk. Spesielt når filmen er så godt laget.
Vi blir kjent med et ungt par med baby på flukt og blir vitne til deres første natt i hovedstaden. På gata. Mens de prøver å få tiden til å gå med babyen liggende i vinduskarmen til et reisebyrå, rulles forhistorien opp. Paret hører til den store gruppen av fattige som har flyttet fra landet til hovedstaden. Vi får ikke vite mye om konflikten. Filmens handling kunne være hvor som helst. Den dreier seg mer om menneskenes ondskap – om det som skjer mellom mennesker i en hardt presset situasjon. Et universelt tema. Når det begynner å lysne, slutter filmen.
Gripende innblikk
Flere filmer tar opp lignende temaer. I sørkoreanske “Brotherhood of War” møter vi Jin-Tae, en skopusser som gjør sitt beste for å brødfø sin familie etter farens død. Så bryter Korea-krigen ut og begge brødrene blir sendt ut til slagmarken. Jin-Tae skjermer lillebroren fra krigens grusomheter så godt han kan. Som seer får man tidlig sympati for våre helter. Vi aksepterer faktisk at Jin-Tae og hans kompani hensynsløst dreper fienden, for selv å overleve. Etter hvert går dette over til regelrette mord. Den harmløse skopusseren er mentalt ødelagt av krigens grusomheter. Mishandling av ubevæpnede soldater blir en lek. “Brotherhood of War” gir et gripende innblikk i hva krig kan gjøre med mennesker: Personligheter dør og gjenoppstår som monstre.
Marokkansk-franske “Tarfaya” og indiske “Swades” forteller om drømmen om et bedre liv i utlandet. I “Tarfaya” treffer vi Miriam som ankommer kystbyen Tarfaya i Marokko for å dra videre til Spania. Til tross for iherdige forsøk sliter hun med å komme over sjøen og bort fra Marokko. I “Swades” er problemstillingen annerledes. Mohan er en inder som har et vellykket liv i USA. Han drar tilbake til sin landsby i India av personlige grunner, der han oppdager “sin egentlige identitet”: Det er her han hører til! Begge filmene virker som om de ønsker å formidle et “nasjonalistisk” budskap: Borte bra, men hjemme best?
Filmene forandrer kanskje ikke alltid verden, men de forandrer tilskuerne. Derfor jobber festivalen for at flere filmer fra Sør integreres i kino- og TV-programmet. NRK kommer til å vise den japanske filmen “Hana & Alice” som fikk festivalens publikumspris. Kinesiske “Electric Shadow” vinner kr. 75 000 til norsk kinodistribusjon. “Paradise Now” har vunnet Fipresciprisen og i følge rykter vil den også snart dukke opp i norske kinoer.
UNDERSAK
– Jeg gråt fra første stund
Utrop møtte bare fornøyde festivalbesøkere. De har alle sett minst ti filmer.
Marta Valdes, er opprinnelig fra El Salvador. Hun bor i Steigen i Nordland og tok seg en uke fri for å se festivalen:
– Hvorfor besøkte du festivalen?
– Hvorfor? Det er moro, her ser du noe annet enn Hollywood filmer
– Hva er galt med Hollywood?
– Det er så lite realitet i filmene, alle er pene, rike og helter og heltinner.
– Hva slags filmer har du valgt ut?
– Først og fremst velger jeg latinamerikanske filmer, men i år syns jeg det var andre veldig gode filmer. “Zozo” var den beste filmen jeg har sett.
– Hvorfor “Zozo”?
– Den handler om et barn som vokser opp i krig og flytter til Sverige. Jeg har opplevd omtrent det samme. Som gutten Zozo har jeg også denne ryggsekken med meg som mange i den rike verden ikke forstår.
– Var det ikke tungt å se det igjen?
– Ja, jeg gråt fra første stund. Jeg kom hit fra El-Salvador for 20 år siden og opplevde at ingen brydde seg. Man skal ikke prate om sin sorg. Alle sier “tenk positivt du!”
– Forandrer filmene verden?
– Filmer forandrer min verden i alle fall. Til tross for mye elendighet, så er det alltid håp. Mange filmer har en humoristisk vinkling på problemer. Om filmene forandrer verden? Det kommer an på hvor kritisk en er. Hvis en innbiller seg at vi alle har det bra og lever i en lykkelig verden, så har du ikke forandret noe.
Erik Hauge Stangeby (23), Oslo:
– Hvorfor har du besøkt festivalen?
– Festivalen gir muligheten til å se mange andre filmer som ikke er fra USA. I år var profilen tydeligere enn ellers og det var mange gode filmer!
– Din favoritt?
– “Paradise now”. Filmen er genialt laget: Jeg fikk faktisk sympati for en selvmordsbomber, det er ganske spesielt i seg selv, syns jeg. Den hadde en genial vending på slutten som jeg ikke hadde regnet med i det hele tatt. Når rulleteksten kom opp, satt hele salen stum og det tok en stund før den første reiste seg.
– Forandrer filmer verden?
– Ja, absolutt. Gjennom filmer som “Paradise now” får en et helt annet inntrykk av det som skjer enn du får gjennom nyhetene.
Nelson Gonzalez,
opprinnelig fra Colombia, pendler mellom Sverige og Norge:
– Hvilke filmer har du sett? Hva var favoritten?
– Jeg kommer fra Latin Amerika, men har sett mange filmer fra Korea og Japan. Favorittfilmen er “Det Levende Slottet” (“Howl’s Moving Castle”). For det første fordi jeg liker animerte filmer. For det andre, så har den japanske regissøren internalisert Vestens kultur på en interessant måte: Jeg kjente igjen en del av de europeiske sagaene, men de ble presentert på en japansk måte.
– Hvor viktig er festivalen?
– Det er interessant for meg å se filmer fra Latin Amerika, jeg er jo fra Latin Amerika, og å se filmer fra andre deler av verden. Det er viktig å ha et alternativ til Hollywood filmer.
– Forandrer filmer verden?
– Personlig sett, ja. Filmer kan forandre din livsvisjon ved å oppleve europeernes eller japanernes virkelighet. Livsvisjonen blir litt bredere.
