Uvant og spennende. Slik føles det etter å ha hørt på flere timer med en herlig eklektisk miks norsk-pakistansk musikk. Som tre helt uliker dråper vann står bandene Fryd og Fuzon og solisten Sidsel Walstad langt fra hverandre sjangermessig kulturelt sett. Men som ulike dråper vann hører de til i samme hav, nemlig musikkens hav. For det er nemlig musikken og kunsten som forener disse to gruppene, på tvers av kjønn, språkbarrierer, samt kulturelle forskjeller. Og musikken forente alle tre i deres støtte til de rammede.
Først ute var solisten Sidsel Walstad. Hennes bidrag hadde en veldig fin stemningsrik begynnelse (harpe kombinert med elektronikk). En uvanlig kombinasjon som må vel kalles vellykket musikalsk eksperiment. Walstad gjennomførte i sin sedvanlige rolige, nesten mediterende stil. Hennes sanger er av den typen du står der og glemmer alt maset som ellers foregikk på Fabrikken.
Jentegruppen Fryd står godt definert innenfor electronica-sjangeren, uten å følge den helt slavisk.
Vokalist Mocci Ryen ser ut til like å eksperimentere og leke seg frem på scenen, noe som gir henne et karakteristisk preg. I gråfarget kjole og smårufsete rød frisyre ytrer hun lengsel som glede. Fryd spiller sterkt på følelsesregisteret samt bruker urnorske musikalske virkemidler på en noe unorsk måte. Kanskje derfor er de såpass populære flere mil unna?
Fuzon er noe av det nærmeste man kommer vestliginspirert rock innenfor det pakistanske musikklandskapet, til tross for at frontmann Shafqat Ali Ahnamed kommer fra en velkjent musikkfamilie med røtter i tradisjonell musikk. I Norge er de helt ukjente utenfor innvandrermiljøene, mens hjemme i Pakistan er gruppen store stjerner. Inntrykket som publikum sitter igjen på Fabrikken er av kvalitet. Fuzon preges av heftig gitarspill som til tider nesten minnet om noe Pink Floyd, mikset med tradisjonell vokalsang. Noe som igjen gav et ganske spennende sluttprodukt. Keyboardist Imran Momina og Shallum Xavier på gitar er begge langt fra anonyme, og preger lyd og scene i langt større grad enn hva det kan virke.
Best stemning fikk vi likevel når begge gruppene avsluttet konserten med norsk-pakistansk jam. Shafqat og Mocci utfyller hverandre som vokalister, tross stilforskjellene. Hildegunn Øiseth var ypperlig på trompet og bukkehorn, noe man også kunne si om Ingrid Kindem på synth. To norske innslag hos Fuzon, Øyvind Madsen på bass og Børre Flyen på trommer gjorde seg sterkt gjeldende, ettersom de kun hadde hatt et par øvinger.
Sett under ett en solid framføring. Enkelte publikummere var av den meningen om at konserten var i lengste laget, men for Utrops medarbeidere som var til stede var dette en flott og avslappende opplevelse.
Fuzon-frontmannen ser med flørtende øyne på Mocci i det han beskriver et ni måneder langt kunstnerisk samarbeid:
– Selv ville jeg beskrevet forholdet oss i mellom som meget godt. Vi ble kjent med Fryd første gang de kom til Pakistan og rent musikalsk sett ble vi samstemte fra første stund. Vi har lært fra dem og de har lært av oss. For Fuzon og meg har det personlig vært meget interessant å se at det ikke er stor forskjell i våre lands musikktradisjoner. Vi står nærmere hverandre enn hva folk flest vil tro.
Mocci Ryen sier seg enig:
– Innenfor flere av sjangrene er det stor rytmelikhet, f.eks mellom banghra og halling. Flere av instrumentene samt en del norske og pakistanske folkeviser er også veldig like.
Hun legger til at møtet på halvveien med Fuzon har vært overraskende og fruktbart:
– Vi hører til to forskjellige sjangere, Fuzon er jo et mer klassisk rock/popband. I tillegg er det også viktig å nevne at det er et rent gutteband, mens vi er en jentegruppe. Bortsett fra dette synes jeg at ting har gått veldig greit. Å ha et slikt samarbeid motiverer, jentene og jeg prøver på best mulig måte å sprenge grenser, både kulturelt som kunstnerisk. Under denne prosessen har jeg lært en del urdu og punjabi, og har også utviklet stor interesse for de gamle klassiske vokalistene.
I Pakistan er det ikke mange jentegrupper. Interessen synes Mocci det ikke er noe i veien med, tvert i mot.
– For oss er det helt greit. Hvis musikken kan bidra til å inspirere kvinner og for både kvinner og menn å overkomme kulturelt baserte kjønnsforskjeller, så er det enda bedre.
For Shafqat og Fuzon har de siste dagene vært tøffe, musikkgleden til tross. Rapportene hjemmefra om jordskjelvskatastrofen har gjort sitt til at bandets medlemmer har lidd i stillhet.
– Rent emosjonelt sett har dette påvirket meg sterkt. Vi har vært på turne, og fått nyhetene midt i fleisen. Forrige uke kunne ingen av oss sove på to hele dager, men heldigvis har vi greid å komme oss igjen etter sjokket. Vi skal prøve å holde flere støttekonserter for ofrene så snart vi er hjemme igjen.
Verken høstsnø eller nyhetene fra jordskjelvsområdet ser ut til å legge en demper på han eller de andre Fuzon-guttenes stemning:
– Vi liker oss her. Bandet vårt har mange venner i Norge, noe som gjør det lettere for oss å gli inn når vi først er her, uansett kulde eller varme, avsluttet han.
