- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Det er blitt en dagligdagsting å snakke om demokratiproblemet i vesten. Det er emner på universitetsnivå som omhandler dette. Ja, til og med folk som studerer nettopp dette.
Men, på den andre siden, hva er egentlig demokratiproblemet i Vesten?
Vi har nettopp hatt et parlamentarisk valg, og det gikk strålende. Intet valgfusk, i alle fall er det ingen som påstår at det har vært det. Ingen soldater eller politimenn som passet på at vi stemte på regjeringspartiene. Et ideelt demokratisk valg.
Arbeiderpartiet gjorde en comeback som det største partiet og er i ferd med å danne en Rød-Grønn flertallsregjering sammen med SV og SP. Hva er problemet? FrP er det nest største partiet. Et rasjonelt menneske i samfunnsøkonomisk forstand er det mennesket som søker å maksimere sin nytte. Betyr det i virkeligheten at et rasjonelt menneske kun vil søke økonomisk velstand? Hadde bildet vært så endimensjonalt i dag, og hadde økonomien spilt en like stor rolle i forhold til våre politiske valgpreferanser som det var i industrisamfunnet, ville stort sett alle arbeidere ha stemt til venstre og alle kapitaleiere på partier til høyre i norsk politikk. Et parti som Frp ville ikke ha eksistert, i alle fall ikke basert på den politiske plattformen de operer på i dag.
I en artikkel skriver Tor Bjørklund at “I tillegg til den tradisjonelle høyre-venstre aksen for økonomisk politikk finnes også en akse for verdispørsmål […] denne aksen er blitt viktigere […] spørsmål knyttet til innvandring, miljøvern og likestilling er sentrale […] arbeidere og folk med lite utdanning går mot høyre i verdispørmål og er innvandringskritiske og lite opptatte av miljøvern og likestilling.”
Et rasjonelt menneske i vid filosofisk forstand er “i besittelse av fornuft.” Hvor blir det av Marx kritikk av materialismen og dets verdier? Marx snakket om “klassekampen mellom arbeiderklassen og kapitaleierklassen” som “dreier seg ofte om kamp for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår”, men vi står overfor en annen situasjon. Med oljepengene og ellers en generell europeisk velstand er klasseskillet mellom fattige og rike ikke fullt så tydelig lenger. Dermed baserer skillet mellom “de” og “vi” seg på helt andre kriterier. En ny klasse har oppstått: innvandrere. Dermed er det omrokkeringer i den ellers opplagte og velkjente hakkeordenen.
Bjørklund skriver videre at “Med det postindustrielle samfunn kom den verdipolitiske høyre –venstre skalaen i fokus. De mest sentrale temaene er syn på innvandring, miljøvern og likestilling.”
Det er ikke nytt at politikerne legger skjul på de mindre populære delene av deres politiske agenda. Likevel er det oppsiktsvekkende at et parti som FrP har muligheten til å markedsføre seg som et parti som strekker seg over det politiske spekteret, fra ultrablått til blodrødt, avhengig av tilskuertypen. Det sier seg selv da at demokratiet i Norge står overfor en ny utfordring. Mangelen på informasjonsflyt innebærer i dette tilfellet at velgerne ikke har kontroll på om det de blir fortalt av de politiske partiene er sant og/eller fornuftig.
Mangelen på tilbakemelding på om det velgerne stemmer på faktisk er den politikken partiene gjennomfører og hva det innebærer av demokratisk lekkasje resulterer i to tendenser;
For de populistiske partienes del resulterer dette i blind tro på partiets politikk og spesielt partiets gjerne karismatiske nøkkelpersoner, mens det for de tradisjonelle partiene fører til demokratisk underskudd, avpolitisering og dermed paradoksalt nok avdemokratisering av samfunnet.
Disse to tendensene i samspill kan føre til fenomenet flertallstyranni. Faren her er gjennomføring av irreversible eller delvis-irreversible politiske reformer som fører til en nedbryting av velferdsstaten. Eksempler på slike reformer er privatisering av utdanningsinstitusjonene og helsevesenet, helt, eller i for stor grad. Slike grunnleggende samfunnsmessige omveltninger står gjerne øverst på ønskelista til høyrepopulistiske partier som Frp. En slik radikal forandring vil føre til å øke skillet mellom fattig og rik drastisk, både på det økonomiske, så vel som det kunnskapsmessige aspektet.
Slike reformer forutsetter selvsagt en borgerlig flertallsregjering med Frp som det dominante parti, en tanke Erna Solberg ser ut til å ha lekt med etter valget. Inntil nylig har holdningen fra de tradisjonelle partiene vært at Frp er et uansvarlig populistisk parti, som jakter etter velgere i stadig nye beiteområder. Med andre ord: det spiller ingen rolle hvem det er som stemmer på Frp og hvorfor, bare de gjør det. Bildet er i ferd med å endres. Ser vi på søsterpartiet i Danmark, der den høyrepopulistiske bølgen har stått enda sterkere, ser man at ikke bare samarbeider de såkalte ansvarlige med de populistiske, de høster til og med fruktene av deres løgner og propaganda. I en artikkel i LE MONDE Diplomatique skriver David Trads: “Den popularitet, som Skjærsgård [Skjærsgård Pia, leder for det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti, red.anm.] har oppnået – men ikke kun, på grund af hendes voldsomme og konstante angreb på muslimske flygninge og innvandrere – er blevet samlet opp ikke minst af den på papiret liberale statsminister Anders Fogh Rasmussen. Der er ganske enkelt masser af stemmer i at angribe de omkring 200 000 muslimer, som bor i Danmark.”
Vi er i en tid kjennetegnet av fremmedgjøring og identitetskrise blant grasrota. Dette er ikke unikt for Norge, men et vesteuropeisk fenomen. Den nasjonale identitetskrise i Europa skyldes delvis innvandringen, men en må ikke undervurdere betydningen av EUs rolle som den største trusselen mot nasjonalstaten i moderne tid. Europa generelt og Norge, som en liten utkantstat, spesielt, må omdefinere hva som er særnorsk/særeuropeisk. Med en negativ befolkningsvekst i Europa, og en økonomi basert på nettopp befolkningsvekst, i tillegg til den stadig voksende uroen i andre verdensdeler, er innvandrere kommet for å bli. Europa er avhengig av innvandrere, liksom innvandrere er avhengig av Europa. Høyrepopulistiske partier som serverer oss bastante, lettvinte løsninger på de største spørsmålene vi stiller er et fenomen i medvind. Det er et problem. Men dette er ikke hele sannheten. Ei heller problem. Problemet er i oss. Folket.
Fremmedfrykten, når det gjelder innvandringsspørsmålet, ønsket om å få servert alt på et sølvfat, når det gjelder fordelingsspørsmålet, samt likegyldighet i forhold til viktige miljø og utenrikspolitiske spørsmål er årsaken til at fastfoodpolitikere som Carl I. Hagen finnes. Men det er greit, fordi politikerne gjenspeiler folket. Og fordi de sitter i sine posisjoner som et resultat av et evig samspill i et demokrati, mellom folket og politikerne. En stats demokratiseringsgrad er avhengig av det generelle kunnskapsnivået hos folket. Kanskje er vi i en umoden, tidlig fase av vår nye verdensdemografi. Kanskje må vi la alt synke inn, ta en dyp pust og gjøre oss klare til vår største kamp. Kampen mot oss selv.
