Art Tipaldi, amerikansk universitetslektor og forfatter doserer engasjert om bluesens sønner og døtre på Notodden bibliotek. En av dem sitter foran meg, Shemekia Copeland, 23 år. En liten, stor kvinne med kraftfull stemme og en av de 40 unge bluesstemmene Art Tipaldi omtaler i boka “Children of the blues”. Unge som har lært faget av sine fedre slik en gammelt utdøende håndverkstradisjon – en kultur- holdes i hevd. Jeg lurer på om bluesen er antirasistisk, eller er musikk apolitisk?
– Bluesen er ikke rasediskriminerende, sier Shemekia som vokste opp under tøffe kår i Harlem.
Hun har rett. Når tonene fra en gitar dirrer i øret, skiller den ikke rosa ører fra svarte. Likevel er bluesens røtter, jazzens tær, formet gjennom de svarte slavenes slit på bomullsmarkene. Antirasistisk i sin allmenngyldighet, samlende i sin melankoli.
Jeg vil finne den, den blå helbredende tonen. Vi kjenner den fra Deltabluesen, i bluesrocken, soulblusen. Den har fosset ut av fingrene til Stevie Ray Vaughan, svart på hvitt med Ray Charles, rullet i hoftene til Otis Redding, Wilson Pickett, du ser den i øynene til B.B.King den dag i dag.
Og jeg vil gripe den, holde den fast inne i hånden, åpne fingrene en for en og kikke inn slik man beundrer en fanget sommerfugl.
– Bluesen er en kur der man søker ly fra livets nedturer, hevder Tipaldi.
Men ikke alle forstår bluesen. James Harman, utøver av vestkystblues og den første hvite som fikk spille på The Jet-Away Lounge i USA, lener seg mot meg og hvisker:
– Enkelte tror den handler om depresjon. Han rister bedrøvet på det lange hvite skjegget han hardnakket hevder er rekvisitt til en film han skal være med i, – melankoli er veien opp, opp! Blues er håp!
Ingen vits å protestere. Snart hopper James “Super Chikan” Johnson, gitarist og livskunstner fra Mississippi Delta frydefullt rundt på scenen mens han spiller gitar med tungen.
Det er en stund siden blues og soul ble kalt racemusic og sendt ut til radiostasjonene markert med sølv på hvit bunn om artisten var hvit – og lilla om artisten var svart. Eddie ”Knock on Wood” Floyd og Stax-gitaristen Skip Pitts fra Shaft rister på hodet av gamle, men ikke glemte minner mens Kenny Brown husker da han ble nektet å spille for svarte. Det var før de hadde hørt hva Mississippi gutten kunne.
Men så var det denne blå tonen da, den antirasistiske blå tonen som nettopp nå befinner seg inne i hånden min, vibrerende, varm, litt kilen, men likevel umiskjennelig blå.
Klangfarger
Homoikonet Ned Rorem, forfatter og komponist, uttalte i Samtiden 2/04:
“Ingen kan definere hva homomusikk er. Ikke engang homolitteratur lar seg definere, for det har ikke nødvendigvis noe med det subjektive å gjøre. Musikk kan ikke bevises å ha noen mening overhodet.”
Kan da en bok være antirasistisk? Hevder jeg at det finnes en antirasistisk bokstav, – for eksempel den blå – den vi alle husker fra første klasse – som sprikte i alle retninger og så ut til å være venn med alle de røde?
Synestesier, medfornemmelse heter det når sanseinntrykk oppleves på flere områder samtidig selv om bare ett blir påvirket. Dersom man får opplevelsen av farger når man hører toner. Jeg har aldri opplevd det, men tenker på følelsen av samhørighet når den blå tonen treffer, når svart og hvitt møtes til et antirasistisk treff inne i øregangen.
James Harman lo da jeg spurte. Han hadde ingen tro på den antirasistiske tonen, derimot på dens evne til å treffe, dens allmenngyldighet, evnen til å gråte, hyle, hulke hviske, le.
Noen toner senere utdypet han; mange bluesmusikere misliker fokus på farge, at spørsmål om antirasisme stilt av en hvit får det til å kime i ”here we go again-bjella”.
Selvsagt har han rett.
Hvorfor etterlyse politiske budskap i en A, en D og en E7 der de klatrer som maur over noteheftet, fargeløst kledd i svart. Og hvorfor ikke?
Birthe E. Kittelsen og Tone S.Haugland “Fargenes klang og ordenes bilder” skriver om å kommuniserer noe av det uutsigelige, noe som finnes og føles, men ikke kan fanges i konkrete begreper. De skriver videre at klang er et abstrakt begrep å benytte på litteratur. “Klang i språket kan være en indre klangvirkning som litteraturen frembringer hos leseren som er svært lik den som musikalske klanger gir, en ‘resonans’ hos leseren som fører til videre assosiasjoner og følelser”. I en analyse av Wassily Kandinsky`s (1866-1944) dikt Klangar kommer de fram til at tekster har samme virkning som musikalske klanger, nemlig å ha en musikalsk mening i seg selv uavhengig melodi eller form.
Det følelsesmessig udefinerbare som treffer oss i en tekst, en tone, en melodi, udefinerbart men like fullt forståelig, gav meg assosiasjoner til dyrenes kommunikasjon, dyrelydene, bruken av frekvenser det menneskelige øret ikke oppfatter. Kanskje er det blues?
På scenen står det urblå folket, touaregene fra Mali og spiller Saharablues. Tidligere geriljakrigere fra Gaddaffis treningsleire i Libya har byttet ut gevær med gitar. Sanger og gitarist Ibrahim har overlevd 19 skuddsår og har Jimi Hendrix som forbilde. Spelemannen Knut Buen forteller at den suggerende musikken har samme toneart som hardingfela. Vi kjenner tonene treffe. Snart hamrer regndråpene rytmisk mot brosteinen utenfor teltet som de forsøker å imitere lydene som fyller lufta.
Myggen er fraværende, kanskje fordi samarbeidspartner Tusenårsmålkampanjen både har satt seg fore å utrydde fattigdommen i verden og myggplagen?
Wigger
Den første uka i august hvert år valfarter levende legender til lille Norge. Amerikanerne forundres. Først trykket nordmenn bluesen til sine hippe bryst, hip-hop fulgte etter. Fornyelsen innen bluesen blander begge og vi fryder oss, selv om vi verken er undertrykte eller fattige.
Det må være naturen, naturkreftene som har meislet melankolien inn i oss så det grenser til finsk fjernsynsteater eller bor det rett og slett en “white nigger” i oss.
I svikten i knærne, rytmen i føttene, eller handler det om å være i opposisjon.
Mot det sure. Det er antiautoritært. Antirasistisk. Coolt. Det handler kanskje om å solidarisere seg med de svarte, fordi de er svartere, fordi de snakker kult, har blankere kjeder rundt halsen enn en politimanns uniformsknapper og slentrer – oh yess – som ingen andre kan.
Men, wiggerne har et cred-problem. For hvor lett er det for norske nordmenn å skryte på seg en prostituert mor, fire-fem kuler i kroppen og et nabolag med daglig skyting og razzia?
Biblioteket arrangerer workshops der publikum og bluesartister kan møtes. På veggene henger rekvisitter artister og samlere har donert eller lånt ut. Europas bluessenter i samarbeide med Forfattersentrum arrangerte i fjor bluestekstseminar for tekstforfattere, musikere og forfattere. Kåre Virud, Kristin Berglund (oj kvinne) dro de musikalske linjene, Øyvind Pharo kåserte og Jan Erik Vold holdt det han med egne ord kalte et grammofonforedrag. Alt er som det skal, bare litt hvitere?
Hvor er ungdommen, hvor er de flerkulturelle, hvor er jentene?
På Gransherad skole er det bluesseminar for ungdom mellom 14-18, det er barnehageblues og Blå messe (selv presten er bluesmusiker), – et godt stykke ut i programmet: Rita Engedalen, – Norges mest hardtarbeidende bluesdame, Nora Jean Bruso, – stemmen som ryster det norske grunnfjellet, souldivaen Bettye LaVette og Beth Hart, sistnevnte sammenlignes med Janis Joplin. Fire kvinner blant 30 mannlige band.
I flere dager har jeg tråkket bakkene på Notodden med sportssandaler og musikk i ørene, det piper nå, – og jeg kar meg forundres over dette stedet i bunnen av en dal som planlegger å bygge et Bok og Blueshus til 60 mill.
FAKTA
Anbefalt bok:
Art Tipaldi – Children of the blues
(Backbeat Books 01/ Blues Music Club Notodden)
Anbefalte filmer:
Standing in the Shadows of Motown (Artisan 02)
Only the strong survive
Anbefalt CD: (fornyelsen innen bluesmusikken)
Chris Thomas King – Dirty South Hip- Hop Blues
Tinariwen – Amassakoul
Notodden bluesfestival
3. – 6. august 2006:
www.bluesfest.no
