- Flerkulturelle nordmenn - 16.04.2006
- Kjære Stortingspolitiker - 07.04.2006
- Er´e så nøye ´a - 06.04.2006
Siden jeg har flyttet fra Tyskland til Norge for nesten fem år siden, har jeg alltid undret over nordmennenes bruk av ordet “flerkulturell”. Det er noe en betegner innvandrere med, men aldri seg selv. Hvorfor? Falsk beskjedenhet? Mindreverdighetskompleks? Blindhet for å se mangfoldet i sitt eget samfunn?
Også uten innvandrere er Norge er flerkulturelt samfunn. Ingen skal fortelle meg at en 70 år gammel sjarkfisker fra Senja og en 25 år ung dresskledt aksjemegler fra Aker Brygge fører det samme livet og har samme verdisyn og interesser og dermed felles kultur. Det er ikke nasjonaliteten som avgjør om en har felles kultur eller ikke. Å ha felles kultur betyr “å være på bølgelengde med noen”.
Det er altså ikke særlig flerkulturelt når en fisker fra Jæren diskuterer akvakultur med en fisker fra Indonesia. En klassereise derimot kan være en flerkulturell opplevelse. Eller å vokse opp i en liten bygd i Gudbrandsdalen, hvor en føler forskjellene mellom storgårder, småbruk og hus på kroppen. Jeg som nyutdannet evig student opplever det mye mer flerkulturelt å bli bedt i et middagsselskap i Teaterkafeen med eldre professorer (hjelp! hvordan oppføre seg?) enn å diskutere Jimi Hendrix-plater med en jevngammel flyktning fra Tsjetsjenia.
Flerkulturelt betyr mangfoldig, en blandning av mennesker med forskjellig bakgrunn. I et vellykket flerkulturelt
samfunn har alle lov til å være seg selv og blir respektert for det – unansett om en er jurist, pønker, ung, gammel, døv, homofil, kristen, muslim, vegetarianer, enslig, fet, fattig, kunstner, bonde, same, millionær, mørkhudet eller til og med trønder.
Å ansette en utlending i Aftenposten eller NRK gjør derfor bedriften ikke automatisk mer flerkulturell. Problemet i mediebransjen er ikke bare fraværet av journalister “med innvandrerbakgrunn”. Det fins ingen “halvstuderte røvere” mer. Redaksjonene blir befolket av høyt utdannete journalister med middelklassebakgrunn som “drar på helsestudio, drikker gulrotsaft og mener stort sett det samme” som Stefan Snævar skrev i Morgenbladet engang.
En flerkulturell rekrutteringspolitikk innebærer ikke bare å rekruttere flere innvandrere. Den må være mer åpen for folk fra andre samfunnslag og anerkjenne andre former for kunnskap enn den bokbaserte. I stedenfor å ansette en 23årig nyutdannet journalist fra Oslo med somalisk bakgrunn, kunne redaksjonen velge den selvlærte palestinske bloggeren som nettopp er flykta til Norge eller den 65 årige fiskeren fra Vardø som i sitt lange liv har sett og opplevd mer enn de fleste av oss.
I Norge er det et stort konformitetspress. Janteloven må utfordres, øynene åpnes for mangfoldet som finnes. Så lenge en ikke åpner øyene for det flerkulturelle blant (“etniske”) nordmenn vil en ikke lykkes med integreringen av innvandrere og flyktninger.
