- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Det er ikke noe nytt bilde som kringkastes verden over, annet enn at Israel denne gangen har gått til angrep på et palestinsk fengsel. To mennesker er hittil drept og over trettifem er såret. Over høytalerne kom beskjeden at de som ikke overgav seg ville bli drept. Palestinerne måtte kle av seg eller bli drept. Vandrende ut av det palestinske fengselet kom unge menn i bare underbukser. Mange av dem hadde øyebind og bånd rundt armene.
Rart det der med øyebind, forresten – vi er blitt så vant til synet at vi faktisk glemmer at fenomenet er bare noen få år gammelt. Situasjonen i Midtøsten er så rotete at svært mange har gitt opp å følge med. Så du lurer kanskje på hva alt dette handler om. Kort sagt er historien slik:
Ahmed Saadat ble arrestert i 2001 i forbindelse med drapet på den høyreradikale turistministeren Rehavan Zeevi. Angrepet på ministeren var i sin tid et palestinsk svar på at israelerne drepte Saadats forgjenger i PFLP. Sadaat har vært holdt i varetekt under direkte overvåkning av britiske, amerikanske og palestinske fengselsvakter siden 2002. Samme året ble han frikjent av den palestinske Høyesteretten og beordret løslatt. Israel gav beskjed om at han ville bli drept dersom han ble satt fri, og løslatelsen ble satt på is. Inntil amerikanske og britiske fengselsvakter med ansvar for Saadat trakk seg ut og klargjorde veien for et israelsk angrep. Palestinerne og arabere tolker dette som en britisk og amerikansk velsignelse av angrepet, for ikke å snakke om en nøye koordinering.
Det er klart at slikt skaper mistillit til konfliktens hovedmeglere. Sant er det jo at folk i området ikke har noen tro på USA verken som en fredsstifter eller en megler i verdens mest betente konflikt, men regjeringer i området har ikke annet valg enn å forsøke å sette sin lit til en fredelig løsning. Problemet ligger ikke hos politikere – det er ikke de som utvikler seg til ekstremister. Det er ikke de som bomber seg selv i luften på grunn av den snart 60 år gamle okkupasjonen. Politikere vil fortsette med det de er skapt til – hyggelig møter, varme håndtrykk i lys av blinkende blitzer, store ord om fred og sameksistens. Selv Hamas har sagt seg villig til å inngå en langsiktig våpenhvile mot at Israel trekker seg ut av de områdene som Israel okkuperte i 1967. Et ganske legitimt krav forresten – med full støtte av mange tidligere FN resolusjoner. Men hvem bryr seg vel om slike resolusjoner så lenge de ikke har støtte i Det hvite hus!
Ydmykelsen disse unge palestinerne blir utsatt for, den totale mangelen på respekt for det som skal være spiren til en palestinsk stat side om side med Israel, den totale arrogansen mot internasjonale lover, fortsatt konfiskering av land og utbygging av en ulovlig mur – alt dette kan ikke føre til annet enn mer hat og et enda større ønske om å bekjempe denne okkupasjonen gjennom væpnet motstand.
Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er okkupasjonen som er problemet. Så lenge den består vil motstanden bestå. Eller er det slik i den “ikke lenger så nye verdensordenen” at det er okkupasjonsmakten som har rett til selvforsvar, og ikke den okkuperte?
