- Ran på høylys dag - 19.04.2006
- Å ta patent på baobab om afrikanske gener og genrøveri - 19.04.2006
“Aldri før har norske industriansatte fått en mindre del av kaka i bedriftene”, skrev Aftenposten i begynnelsen av mars.
Sånne titler har vi sett både i fjor og i forfjor. Hvert år de siste årene har uttrykk som “Historisk utbytterekord” “Tidenes utbyttefest” blitt tatt flittig i bruk. Og det er helt riktig: Det er ekstraordinære høye utbytter som har blitt delt ut både i år, i fjor og i forfjor – vi snakker om hundrevis av milliarder kroner.
Norsk økonomi går meget bra, store deler av industrien sliter med å få nok arbeidskraft, men de ansatte – både arbeidere og funksjonærer – har fått stadig mindre av kaka de siste årene. Allerede i fjor hadde andelen av verdiskapningen som tilfaller de ansatte slått rekorder: Aldri hadde den vært så lav.
Dette er en utvikling som går i rasende fart. Bare for syv år siden var lønnskostnadene omtrent som gjennomsnittet av de tredve årene før, det vil si omtrent 80 % av verdiskapningen i industrien. Men nå har den falt ned under tre fjerdedeler.
De aller rikeste stikker av med en mye større andel av kapitalinntekter som aksjegevinster og utbytte i dag enn for bare ti år siden: De to prosent – altså 2 % – av den norske befolkningen som har den aller høyeste inntekt, tok litt over halvparten av kapitalinntektene i 1993. I 2002 tok det mer enn tre fjerdedeler (78 % mot 55 %).
Mange innvandrere er blant de som har lavest inntekt. I gjennomsnitt tjener innvandrere betraktelig mindre enn de norske som har samme alder og utdanningsnivå. Partiene gjentar til hverandre “Vi må få dem i jobb”, og det er jo veldig bra sagt så lenge man ikke glemmer at de fleste allerede er i jobb, med lav lønn. Skulle arbeidstakernes andel fortsette å falle blir sjansene for innvandrere å få en likestilt lønn ikke akkurat større.
Dermed bør man ikke hoppe over sånne nyheter som “rekord utbyttefest” i avisene. Det angår oss direkte, selv om artiklene gjerne blir til innviklede forklaringer om konjunktur og skattereformer. Men saken er ganske enkelt slik: Du trenger ikke sette deg inni lokale, innviklede skatteproblemer, for over hele verden har de rike grafset til seg mye, mye mer enn før, over hele verden har de gjort det blant annet med hjelp av skattereformer som direkte og indirekte tjener de rike. Dette er slett ikke noe som er spesielt for Norge. Utbytte knuser rekorder over alt.
I USA tar nå utbytte etter skatt en større andel av bruttonasjonalproduktet enn når som helst de siste syttifem år. Det var i fjor at amerikanske arbeidstakere for første gang på mange år, tjente reelt (det vil si etter at man har justert for inflasjonen) mindre enn før. Og det fortsetter.
I alle G7-landene har det samme skjedd: Profittenes andel av den nasjonale økonomien aldri vært høyere. Arbeidstakernes andel har aldri vært lavere.
The New York Times skrev: “Det er ingen hemmelighet at gapet mellom de rike og de fattige har vokst, men det er lite kjent akkurat hvor langt bak de rike lar alle andre ligge bak seg. Politiske partier snakker gjerne om å “bekjempe fattigdommen”, både i Norge og internasjonalt. Det er veldig fint. Men det sier seg selv at så lange de rike grafser så uhorvelig mye mer med seg for hvert år som går, vil fattigdommen være en realitet. I beste fall vil litt mer av skatten (som de rike betaler ekstremt lite av) gå til å avhjelpe de som er aller verst stilt. (Hvor lite de rikeste betaler i skatt, er simpelthen vanskelig å forestille seg. For de rike holder seg ikke til de nasjonale grenser. I fjor hadde verdens rikeste mennesker plassert nærmest 110 millioner milliarder kroner i skatteparadiser, ti ganger så mye som Storbritannias nasjonalprodukt).
Det gamle argumentet er at det er bare bra at de ansatte får mindre, for da kan man investere mer – det er nødvendig med store investeringer. Det er en logikk i det, som jeg skal la være å diskutere her og nå. For uansett går praksisen nå i motsatte retning: De store profittene investeres i liten grad, de deles ut i utbytte.
Aksjeeiere vil nå ha minst 15 % utbytte, år etter år. Selv de mest systemvennlige økonomer bekymrer seg når store banker som Deutsche Bank for eksempel setter seg selv 25 % utbytte som mål: “Både økonomisk teori og historisk erfaring viser at, i det lange løp, utbytte vokser i samme rate som bruttonasjonalproduktet. Slike veletablerte regler fortjener mer respekt”, skrev for eksempel The Economist, som også bekymret seg over hvor mye slike målsettinger gikk utover arbeidstakernes arbeidsforhold og arbeidsmiljø.
Bekymringene som mange veletablerte økonomer uttrykker, er ikke om slike profittmarginer er rettferdige. Men mange bekymrer seg for om de er bærekraftige: altså at slike målsettinger om enorme profitter som deles ut er et uttrykk for svært kortsiktig tankegang, et uttrykk for en utvikling som går i full fart i gal retning.
Storstilte utdelinger av utbytte til de rikeste er selvfølgelig bare et aspekt av storselskapenes kortsiktig tankegang – man kan gjerne si at måten det fyres på under klimaendringene er viktigere.
Likevel: Ikke la dem slippe med det. Ikke la dem avspise oss med “bekjempelse av fattigdommen”. Det er de rikestes måte å rane verden på, som skal bekjempes. Si fra!
Innvandrere har mye å tilføre Norge, men noe av det viktigste er kanskje evnen til å se utover trange nasjonale grenser. (Det forutsetter selvfølgelig at de beholder denne evnen, og ikke lar seg skremme til å late som om de aldri hadde hatt en u-norsk tanke).
Evnen til å se utover trange nasjonale grenser: Det kan brukes til mye rart, blant annet vil den være viktig dersom man ønsker å beholde noe av velferden. Og det er et aktuelt spørsmål. I 1970-årene var Norge et av de landene som hadde mest utviklet velferd i hele verden. Norge er nå midt på treet i vestlig sammenheng, og det er ikke dårlig i det hele tatt. Men hvor lenge vil det vare?
Det er ikke bare profittene som dobler. I USA var den høyeste lønna i en bedrift 20 ganger større enn den gjennomsnitte lønna. I 2000 var den høyeste lønna 200 ganger større enn den gjennomsnittlige lønna… og da snakker man ikke en gang om dem som har en lønn som er lavere enn gjennomsnittet.
