- På flekker av tid - 19.04.2006
- Når Gud bestemmer menyen - 03.04.2006
- Anne Sofie Roalds «Islam» – en kommende klassiker - 03.04.2006
Tittel: “Jeg så Ramallah”
Originaltittel: Ra’aytu Ram Allah (1996)
Memoarer av Mourid Barghouti
Forord av Edvard Said
Oversatt av Anne Aabakken
L.S.P Forlag 2005
Siden 1967 har Mourid Barghouti tilbrakt livet på flekker av tid. “Noen har jeg mistet, noen har jeg eid en stund for så å miste dem fordi jeg alltid er stedløs.”
Dette er én av flere måter forfatteren beskriver eksilet som i årevis avskar ham fra familie og hjemsted.
I forbindelse med lanseringen av “Jeg så Ramallah” svarte den palestinske poeten Mourid Barghouti følgende på om han betraktet seg selv som en politisk forfatter: “Vi har ikke bokser for våre følelser. Politikk er alt, kjærlighet er alt, kropp og sjel er alt. Politikk er alt og ingenting, den er rundt oss som lufta vi puster i.”
Slik må gjerne svaret bli når det storpolitiske spillet har fordrevet ham fra hans røtter gjennom en mannsalder. Den 5. juni 1967 veltet den israelske krigsmaskinen innover Vestbredden, og Barghoutis hjemby Ramallah falt. Alle palestinere som tilfeldigvis befant seg på den andre siden av Jordanelven, ble dømt til eksil. Den 23-årige studenten Barghouti ble fra da av Den fremmede som stadig måtte be om oppholdstillatelse. Som bare gjorde imidlertidige ting. Som møtte medlidenhet eller forakt. Som bare hørte til på det skjulte, tause stedet inni seg.
Vi møter forfatteren og flyktningen når han etter 30-års landflyktighet skal se sin hjemby Ramallah igjen, slik en del av flyktningene fra 1967 ble innvilget etter Oslo-avtalen. Hvem er han som nå krysser Allenbybroen mellom Jordan og Vestbredden hvor okkupantenes flagg vaier? En flyktning? En borger? En gjest? Her møtes nåtid og fortid og i et korthugget poetisk språk:
“Nå går jeg fra eksilet mitt til hjemlandet…deres? Hjemlandet mitt? Vestbredden og Gaza? … Judea og Samaria? Israel? Palestina? … Forrige gang var jeg klar og entydig, og ting var klare og entydige. Nå er jeg uklar og tvetydig, og det er ting også.
Denne soldaten med kipa er overhodet ikke uklar. Geværet hans er min personlige historie…Det er geværet hans som har tatt diktets land fra oss og latt oss få landets dikt isteden. Han holder jord i hånden sin, mens vi holder en luftspeiling i våre hender…”
Fordrivelsen har spredt familien Barghouti for alle vinder. I den lange ventetiden ved grensekontrollen toger venner og slekt, levende som døde, fram for hans indre øye. Tilbakeblikkene blir rimeligvis mange i en bok der ringen sluttes, og iblant er det uklart hvilken tidssone forfatteren befinner seg i.
Vi blir spesielt kjent med den avholdte storebroren Mounif. Av ukjente årsaker falt Mounif blødende om i Paris og døde noen timer etter fordi omgivelsene nektet å hjelpe den fremmede. Dette er en av forfatterens vondeste erfaringer med flyktningens omfattende sårbarhet.
På Vestbredden møter forfatteren de israelske kontrollpostene, bosettingene med alle sine veinett og det faktumet at: “Våre døde er fremdeles på andres gravlunder, og våre levende sitter fast på andre grenser”. Barghoutis poesi fanger presist inn de statsløses virkelighet. Men det hindrer ikke at teksten iblant tynges av setninger som: “Hvilken liten tilgivelse øver du deg på å gi i dag? Hvilken bebreidelse håper du å viske bort? Hvem truer dine glimrende feil ved å sitte oppe for å spolere natten din?” Enkelte steder hadde mer økonomisering med denne poesien gjort forfatterens naturlige følelseskaos lettere tilgjengelig, og det ville ha tjent tekstens framdrift.
På den annen side har han lite håndfast å gripe fatt i: “Den lange okkupasjonen har klart å få oss til å bli ’sønner av ideen om Palestina’ istedenfor ’sønner av Palestina’.” Mest opprøres han kanskje over Palestinas stagnasjon under de fremmedes herredømme: ”Vi vil ikke ha fortiden tilbake, men fremtiden…” Okkupantene har “forbudt oss den kriblende forventningen om hva vi kan få til i framtiden.”
Jeg så Ramallah er et menneskelig dokument over den palestinske tragedien. Den ble tatt entusiastisk i mot i den arabiske verden og innbrakte forfatteren Naguib Mahfouz’ litteraturpris.
