“Road to Guantanamo” er en sann historie om den tragiske sannheten bak USAs okkupasjon av Afghanistan og hvordan fire britiske ungdommer på vei til et familebryllup ender opp som torturofre i Guantanamo Bay.
Den siste tiden har en serie filmer blitt produsert med den “muslimske” verden i sentrum. Filmene har vært svært politisk engasjerte og har som regel vært myntet på å forklare dynamikken bak handlinger utført av muslimer eller forklare politikken i Midtøsten. Filmen “Syriana”, med George Clooney, tok for seg hvordan interessen for oljen får USA til å legge alt annet til side, og hvordan det arabiske demokratiet har blitt et fullstendig uinteressant prosjekt i forhold til kontrollen over oljen. Nå ser vi at flere demokratiforkjempere har holdt seg i bakgrunnen etter at Hamas (som i sin tid fikk fødselshjelp fra Israel) vant valget i fortsatt-okkuperte-Palestina. Tanken er; “Demokrati er viktig, bra og fint det. Bare ikke folk med andre meninger enn våre vinner valget.” Tenk om Shiaene vinner valget i Irak? Eller partiet ved navnet Council of Islamic Revolution? Et fritt Irak? Nå er kanskje “Syriana” ikke så politisk radikal, men de to eneste personene som var interessert i demokrati i Midtøsten dør, noe som tar med oss tilbake til drapet på Kong Faisal (Saudi Arabia) i 1975. De fleste arabere tror fortsatt at det var USA som stod bak. Hans grunnleggende feil var at han ikke ønsket salg av olje til land som støttet okkupasjon.
To nyere filmer vi kan vente på i Norge er “Road to Guantanamo” og “Looking fo Comedy in the Muslim World”.
Britiske Michael Winterbottoms nye film “Road to Guantanamo” eksponerer den USA-ledede “krigen mot terror” for det den er, en dårlig planlagt aksjon, uten særlig mål og mening, der resultatet har vært massedrap på over 100 000 uskyldige mennesker, og god porsjon tortur vi trodde tilhørte gamledager. Filmen er en sann historie om fire britiske muslimer som krysser grensen mellom Pakistan og Afghanistan for å delta på et familiebryllup. De kommer til Kandahar dagen USA velger å frigjøre byen. De fire ungdommene blir tatt til fange av Nordalliansen og overgitt til amerikanske myndigheter. Amerikanerne flyr dem til fengselet i Guantanamo Bay, Cuba der de sitter i fangeskap i to år uten noen form for rettssak.
“Tenk,” sa regissøren i Berlin, “Hvis noen hadde sagt for fem år siden at den amerikanske regjeringen ville lage et sted, i Cuba av alle steder, fordi å holde dem i USA ville vært ulovlig, ville de holde dem i fangeskap i fire år uten noen form for rettssak, ville folk trodd du var gal.” Filmen legger ikke skjul på noe som helst. Vi får se terror, undertrykking og latterliggjøring av fangene på Guantanamo basen. Filmen vil distribueres på flere måter og britiske TV-seere har allerede fått sett filmen. Guantanamo basen og de skremmende bildene fra fengselet Abu Ghraib viser på mange måter hvor langt USA og Storbritannia er villige til å gå for å oppnå sine mål. Hva målene er, er ennå uklart!
De fire britiske muslimene bør likevel anse seg som heldige. De er i hvert fall ikke i Irak! Petter Eide, Generalsekretær, i Amnesty International forteller Klassekampen (mars 2006) at “Forholdene i Irak er verre enn på Guantanamo, i den forstand at det er akkurat de samme krenkelsene som pågår, men mange, mange flere rammes. Mens det er snakk om 500 mennesker på Guantanamo, er over 14 000 mennesker arrestert uten lov og dom i fengsler som er kontrollert av amerikanske og britiske styrker i Irak.” Han fortsetter med å forklare at amerikarerne nå kjører en aktiv prosess for å gjøre tortur mer legitimt.
Mens USA og deres president George W. Bush fortsetter sin kamp mot det som bare kan defineres som en krig mot et substantiv (en terror, terroren osv.) valgte komikeren Al Brooks å lage den noe defuse filmen “Looking for Comedy in the Muslim World”. Filmen er på mange måter et svært morsomt og spennende prosjekt, men valget av landene Brooks besøker blir litt kjedelig. Selv om muslimenes kanskje fremste bidrag til arkitektur, Taj Mahal ligger i India (som et symbol den muslimske kongens kjærlighet til sin kone) er ikke India det første landet en forbinder med den muslimske verden, riktignok bor det en liten minoritet på nærmere 200 millioner muslimer der. Det andre landet Brooks velger er Pakistan, som med sine 150 millioner innbyggere er et land med muslimsk flertall, men blir for lik India hva gjelder humor. Hadde jeg laget filmen ville jeg dratt til Irak. Det hadde gitt filmen en “edge” som den nå mangler. Nå hadde ikke Irak vært et enkelt land å lete etter komedie i, spesielt med tanke på at det er et land som har vært i krig de siste tjue årene (først som USAs venn mot Iran, så mot USA en krig basert på løgner).
“Hver gang jeg hørte noen snakke om muslimer etter 9/11, var det i forbindelse med terrorisme,” forklarte Brooks da filmen ble lansert i USA
20. januar. Al Brooks (faren til Nemo i Disney/Pixar klassikkeren “Finding Nemo”) er en morsom mann og det er akkurat det som gjør denne til en “must see”. For han er morsom, og til syvende og sist er det det filmen er, en komedie, og ikke en film som er på jakt etter en.
