Den lille hvitskjeggede mannen foran meg med de brune, snille øynene sto en gang foran tusener av fans, den gang som mørkhåret krølltopp og spilte en av låtene Carlos Santana har gjort til en klassiker, blueslåta “Black Magic Woman”.
Ikke noe ved den milde utstrålingen antyder at Jeremy Spencer i -71 under et opphold i USA, gruppas viktigste marked, følte seg tom og desillusjonert og hoppet av, midt i et gatekryss, lei av kommersialisme, narkotika, kanskje skuffet over å havne på 168 plass på listen. En hardt presset 23-åring som så bandkameraten Peter Green, som tidligere var den som tok avgjørelsene, forsvinne inn i en verden av narkotika. Unggutten var forventet å levere låter. To år tidligere lå Fleetwood Mac på 4. plass på den britiske albumlista og 3. plass på VG-lista. Forventningspresset var enormt.
Det er stinn brakke på Muddy Waters en mandag i februar i Oslo. Godt voksne menn som snart skal hjem til kone og barn, sitter med en halvliter og tindrende øyne. – Dette er som om Mick Jagger skulle spilt på en liten pub i Oslo, sier Jostein Forsberg fra plateselskapet Bluestown Records. Når den lille vennlige mannen kommer ut på scenen, skimter vi så vidt en nesten glattbarbert skalle. Til gjengjeld kaller Jeremy Spencer oss “the kind giants”. For like forunderlig som at mannen forsvant for over 30 år siden og ble gjenfunnet noen dager senere hos sekten Children of God, like forunderlig er det at han nå står på en liten norsk scene med et norsk band. Det var ikke de store utenlandske navnene eller plateselskapene som fristet. For det var fjorårets bluesprisvinner, Trond Ytterbø med band som skulle få æren av å gå i studio med Spencer. Der har de kost seg, og resultatet er et knippe blueslåter som kan minne om Dire Straits, Ry Cooder og Eric Clapton, men felles har de en mildhet, som blåser en frisk furubris over Oslonatta. Stemmen glir litt på hålka her og der, men vi er varme inn til sjela til tross for gradestokken som lover nok en frossen hjemtur.
Jeremy er ingen jåle. I motsetning til mange barn av hans tid, har han ikke noe forhold til indisk klassisk musikk. Han liker det enkle, det som treffer ham og føles riktig. Han eksperimenterer med lydene han kan få ut av en gitar, uten at de først må gå i gjennom forvrengningsbokser. Av indiske musikere har han tidligere trukket fram fusion og A.Rehman.
Misjonærektepar
Jeremy Spencer og kona Dorothy er involvert i veldedighetsarrangementer. I tillegg til at Spencer både maler og har skrevet barnebøker, har han reist rundt for en hjelpeorganisasjon for blinde gjennom sju år i Latin-Amerika og livnærer seg av å lage tegneserier. Sekten heter i dag Family of God, men det er ikke uten et glimt i øyet hans kone svarer meg “Han må konferere med Gud først” når jeg spør om han kommer tilbake til Norge.
I 95, 98 og 2000 reiste han rundt i India, samlet inn penger til organisasjonen NAB for blinde og holdt konsert på Inter Jazz Yatra i Mumbay. Den multietniske gruppa Heart to Heart med base i Bangkok turnerte med det Mac Fleetwood har kalt en av verdens beste slidgitarister til inntekt for veldedighet, men Jeremy har på ingen måte krevd plass som frontfigur. Han virker som en jordnær, beskjeden fyr med høy integritet.
Selvhjelpsbøker
Jeremy Spencer var ikke akkurat alene om å lese selvhjelpsbøker og å gå ut på leting etter en åndelig dimensjon i tilværelsen. Også Carlos Santana var en tid disippel hos en indisk guru. Rock og religiøsitet ble knyttet sammen på 60-tallet, først og fremst som en del av ungdomsopprøret og som de mest kjente sto medlemmene av Beatles fram. Etter samarbeid med Hare Krishna-bevegelsen ble George Harrisons tekster preget av hinduiske tanker. Guruene lovet et større overblikk, kreativitet og balanse i både kropp og sinn. Meditasjon er en del av det daglige ritualet og hensikten er å få kontroll over åndemakten (Prana) og seksualmakten (Kundalini). Eric Clapton bekjente sin tro på Gud i “In the Presence of the Lord” og i USA utgav Jim Morrison (The Doors) tekster med indiansk tankegods. Men også sufisme, rastafarisme, katolisisme og islam var representert, de to siste av henholdsvis Bob Marley og Cat Stevens (Yusuf Islam). Få år etter erklærte Bob Dylan seg kristen på “Slow Train Coming “mens Joni Mitchell kritiserte kristen fundamentalisme og kjempet for urbefolkningers rettigheter.
I Norge gikk omvandrende trubadurer på gatene med innsamling til Children of God i gitarkassene og dukket jevnlig opp i avisene under overskrifter som omhandlet deres liberale syn på sex, flerkoneri og barnearbeid, det vil si pengeinnsamling. I de senere år har det også vært skandaler knyttet til måten unge kvinner i bevegelsen har blitt utnyttet på.
Men kanskje det er så enkelt: Man kan dra ut og søke mening i Asia og finne den i… Oslo? Ja, hvorfor ikke?
CD: Jeremy Spencer :Precious Little (Bluestown Records)