- Grunnen til at de farger skjegget rødt - 29.10.2014
- Musikk mot ensomhet - 16.09.2013
- Karriere på skinner - 17.03.2013
Mishandlingen lille og spinkle ”Nora” (18) ble utsatt for foregikk ikke i et land ”vi ikke liker å sammenligne oss med”, men skjedde i en by i Norge. Overgriperen var en politimann på jobb.
– Dette kan ikke unnskyldes. Ingen vil forsvare en bøllete oppførsel og slike bemerkninger, sier politiinspektør Terje Kristiansen i Oslo politidistrikt i en kommentar.
Frastjålet vesken
”Noras” historie er en av flere sterke historier om minoritetungdommers møte og erfaring med norsk politi, som fremkommer i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) sin rapport ”Ung, svart og norsk”, som nylig ble publisert. Ungdommene i rapporten er anonymisert, og vi vet heller ikke hvor i landet de kommer fra, bortsett fra at de bor i byer. Vi vet derfor ikke i hvilket politidistrikt politimannen som banket opp ”Nora” hører hjemme. Men historien hennes er som følger:
”Nora” blir frastjålet vesken sin på et utested. Hun finner selv ut hvem som har stjålet den. Da hun etter litt fram og tilbake til slutt får se i vesken, oppdager hun at mobiltelefonen med nummeret til moren i Afrika, er borte. ”Nora” blir fortvilet, går bort til jenta som hadde tatt vesken og forlanger å få mobilen sin tilbake. Jenta svarer at hun ikke vet hvor den er, og de begynner å fike til hverandre.
– Stygg feilvare
– Så kommer politiet og tar meg i armene bak og drar meg vekk. De gir meg masse kjeft. Jeg svarer: ”Hva med hun?”, og at jeg vil ha mobilen min. Da sier politimannen:
”Hvis du går ett skritt herifra skal jeg slå deg, din svarte bla bla. Og at jeg bare skulle reise dit jeg kom i fra, og at jeg var stygg og ikke hørte til, og at jeg bare måtte komme meg vekk, og at jeg var feilvare.
”Nora” blir naturlig nok sint og sier til politimannen at han ikke fortjener å ha uniform. Han svarer med å kalle henne ”svarting” og andre mindre pene ting. Da hun forsøker å vri hendene sine litt løs fra det stramme grepet han har tatt på henne, blir hun kastet i bakken.
Sparket blå
–Han drog meg i håret bortover og holdt meg nede. Så ble jeg slengt bort i bilen. Da jeg ikke ville gå inn der, sparket han meg så jeg fikk alle de blåmerkene. Bena mine verket, og jeg var sparket og slått over hele kroppen. Det var så vondt. Han hadde lugget meg og dratt av meg masse hår.
Da politiet etter mange timer tilkaller familien til ”Nora” og de kommer og henter henne, bærer det rett på legevakten.
– Å, herregud, det ser ikke ut, er legens reaksjon da han får se skadene hun har blitt påført. Da ”Nora” sier hun ikke har drukket, men blitt banket opp av politiet, sier legen at hun må anmelde det og gå til rettssak. Politimannen blir anmeldt til Spesialenheten for politisaker.
Tause vitner
– De ringte, men jeg vet ikke hva som har skjedd. Om han er politimann lenger eller ikke, forklarer ”Nora”. Dette er nå godt og vel ett år siden.
Det viste seg imidlertid at den samme politimannen hadde truet mange. Til en bekjent av ”Nora” hadde han fortalt at han skulle gjøre livet surt for ham.
Flere andre politifolk var vitne til mishandlingen og mishagsytringene ”Nora” ble utsatt for av kollegaen deres. ”Nora” så at de mislikte det som skjedde, men ingen av dem turte å gripe inn eller si noe. ”Nora” opplever det som et stort overgrep.
Den gode politimann
Rapporten ”Ung, svart og norsk” viser at alle svarte ungdommer som er intervjuet eller filmet sier de har opplevd rasisme. Kritikken mot politiet var massiv. Det er historier om kontroller, og historier om at de selv blir pågrepet når de i virkeligheten er den som har blitt forulempet.
Men alt er ikke bare negativt, det finnes lyspunkter. Da ungdommene ble spurt om hva som kjennetegnet en god politimann/kvinne, kom det et klart, entydig svar: Den gode politimann/kvinne tar seg tid til å høre på alle før han eller hun trekker en konklusjon. Og slike politifolk finnes. Det kan ”Adam” bekrefte.
– Jeg havnet i slåsskamp og slo en gutt så han begynte å blø. Da kom han som spør og ikke bare tenker ”åh, det er han igjen, eller åh, det er de igjen”. Han – han tok meg vekk cirka 10 meter fra stedet. Så satt vi på en stein og så stilte han meg spørsmål, ikke sant? Ja, hvorfor det og hva skjedde og sånn. Så hører han godt på hva jeg sier, og så dømmer han meg eller ham – ikke sant? Hadde alle vært som han som hører, hadde alt vært annerledes, sier ”Adam”.
Politidirektoratet: – Beklager
Dersom ”Noras” historie stemmer, beklager vi det som har skjedd. Vi tolererer ikke slik oppførsel og bruker mye ressurser på å unngå det, sier seksjonssjef Egil Svartbekk i Politidirektoratet.
Svartbekk sier Politidirektoratet har tatt noen grep som han håper vil bedre politiets forhold til minoritetsungdommer i framtiden.
– I år har vi satt i gang et prosjekt som heter ”mangfold i politietaten”. Det skal lære politifolk om minoriteter. I tillegg har vi jobbet med å følge opp regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering, sier Svartbekk.
Kulturforståelse
I samarbeid med Politihøgskolen har representanter fra alle politidistriktene i landet vært på samling i Oslo, hvor blant annet kulturforståelse har vært ett av temaene.
Svartbekk forteller at en del av tiden på samlingen gikk med til å stille spørsmål om hvordan politiet jobber, hvordan de ønsker å bli oppfattet ute blant alle grupper av publikum, og hvordan man kan få til en endring.
Målet er at politifolkene skal ta med seg den nye kunnskapen tilbake til kollegaene.
Svartbekk sier at visse personer med minoritetsbakgrunn må forvente å bli kontrollert, men at når det skjer skal politifolkene opptre på en skikkelig måte.
Ønsker minoriteter
Svartbekk sier videre at de ønsker større mangfold i politietaten.
– Vi ønsker å få flere minoriteter inn i politiet. På den måten blir politiet bedre i stand til å løse sine oppgaver overfor publikum.
Fire ganger i året gjennomfører Politidirektoratet et dialogforum hvor blant annet Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD) deltar.
– Hensikten er å skape diskusjoner og komme frem til tiltak hvor både organisasjonene og Politidirektoratet, kan bidra til og bedre forståelsen og forholdet mellom politiet og minoritetsgruppene, sier Svartbekk.
