- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Om noen dager fremføres Ibsens Peer Gynt foran Sfinxen. I dette mesterverket leter Peer Gynt etter seg selv. Det handler om kampen for ‘å være seg selv’ i stedet for ‘å være seg selv nok’.
På søken etter seg selv, reiser Peer land og strand rundt om i verden. Det er gjennom denne ferden til andre deler av verden, andre steder enn Dovre at Peer prøver å finne seg selv. Han var heldig han Peer – han levde i en tid da han kunne pakke sammen og dra av gårde og samle ny kunnskap. Og når han fant det for godt, reiste han videre til andre nasjoner for å samle enda mer kunnskap.
Jeg befinner meg i Egypt – faktisk sitter jeg her i Giza med utsikt over Sfinxen og pyramidene. Da Ibsen skrev Peer Gynt hadde han ikke besøkt Egypt. Det gjorde han i ettertid – mer presist i 1869 ved åpningen av Suez kanalen. Hans memoarer fra denne turen ble aldri utgitt. Under reisen skrev han noe om hvordan det kjente og det ukjente smeltet sammen. Han hadde funnet ut at “ den som har reist rundt mye til slutt vil gjøre den erfaring at nasjoner i dens indre kjerne, viser seg å ikke være på langt nær er så fundamentalt forskjellig som det man i utgangspunktet trodde”
Kanskje Ibsen skrev disse ordene mens han satt her jeg sitter – ansikt til ansikt med Sfinxen? Uansett beskrev han med sin penn en trylleformel for hvordan vi kan få et bedre forhold til hverandre – erkjennelsen om at vi alle deler noe unikt og globalt og menneskelig.
I det jeg vandrer rundt i millionbyen treffer jeg mennesker i alle former – ukjente fjes, noen kvinnelige, andre mannlige. Det er mange av dem her i Kairo – sytten millioner ukjente ansikter faktisk. Hvem er disse menneskene? Hver og en av dem har sikkert et navn og et yrke (eller mangel på yrke). Men hvor mye sier det om vedkommende?
Tidligere fortalte ikke et navn så mye om en person. I dag kan et navn fortelle ganske mye og ikke minst har et navn en tendens til å definere bevegelsesfriheten som en får med på kjøpet. Peer var som sagt heldig – han kunne lete etter seg selv der han fant det for godt. Grenser var noe ukjent for ham
Kan du prøve å forestille deg hva som ville skje dersom ‘Mohamed’, ‘Fatima’ eller ‘Ahmed’ i dag forsøker å reise til Dovre eller til London eller til Washington i et forsøk på å finne seg selv? Sannsynligvis ville de blitt nektet visum. For det er slik det fungerer i dag – forskjellen mellom nasjoner tvinges frem av selvskapte murer og grenser. Peer fikk lov til å komme til Egypt, treffe Sfinxen og ble dermed hjulpet til å ta et skritt eller to i retningen av å finne seg selv. Den muligheten har ikke ‘Mohamed’ i dag.
I stedet må han, og de fleste andre som ham, vær så god å finne seg selv innenfor sine statsgrenser. De får aldri den mulighet til å finne ut det Ibsen fant ut for mange år siden – at mennesker ikke er så forskjellige likevel.
Den nye globale verden er kanskje ikke så global likevel. Ibsen døde for hundre år siden, men vi har fortsatt mye å lære av ham. Det er jo nettopp det som er så unikt med Ibsen. Han klarer å sette fingeren på det unikt menneskelige uavhengig av tid og rom, uavhengig av religion og kultur, uavhengig av nasjon og stat.
