- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Hun er mørk i huden, men har norske foreldre og føler seg så norsk som det går an. Da hun var fire år ble hun adoptert til Norge.
-Jeg hadde identitetskrise fra jeg var 13 år, og det tok meg 6 år før jeg kom over den. Det er ikke lett når jeg sitter på t-banen og ser at nordmenn velger å ikke sitte ved siden av meg. For dem er jeg bare en utlending, sier Nirosha Hagen (liker å bli kalt Nina).
Nina er vokst opp på Haugerud på Østkanten. Hun prøvde å lære tamil og bli kjent med den tamilske kulturen, men nå har hun valgt å ta avstand fra den.
-Jeg vet ikke hvor jeg tilhører. Da jeg var liten ble jeg beskyttet av mine foreldre og søsken, men nå som jeg må stå på egne bein er det tøft å oppleve at jeg ikke får være helt norsk, at folk ser på meg som en innvandrer eller utlending. Jeg har ikke noe i mot innvandrere, men jeg er jo norsk og jeg vil bli godtatt som den jeg er.
Selv om jeg er mørk i huden, er jeg norsk, fastslår Nina.
Episoder hun opplever som sårende er når nordmenn sier at foreldrene hennes ikke er virkelige foreldre. Det er mange som sier til henne at hun må være takknemlig for at hun ble adoptert. Som om hun hadde et valg. Hun er lei av det norske samfunnet som ikke forstår seg på følelsene til adopterte.
Når hun presenterer som Nina Hagen for nordmenn, blir de overrasket over at hun har et ekte norsk navn. Andre ganger forventer de at jeg skal si noe mer, om hvor jeg kommer fra.
Nina lever i konstant kamp, kampen for å bli akseptert.
Heller ikke blant mennesker fra Sri Lanka har hun funnet tilhørigheten.
-Jeg søkte etter å bli kjent med folk fra Sri Lanka og kom i kontakt med tamilske gutter og jenter. Det hjalp lite for jeg hadde jo ikke noe til felles med dem. Og siden jeg hadde en friere livsstil ble dette mistolket av mange tamilske gutter.
Det har skjedd flere ganger at både damer og menn kommer og spør om jeg er fra Sri Lanka. Når jeg sier at jeg er norsk blir de overrasket og påstår at jeg tamil. Det hender ofte at tamilene nistirrer på meg enten det er på trikk eller t-banen. Det er ikke mange som takler at jeg ser vestlig ut, at jeg er lettkledd.
Det er ikke lenge siden hun hadde depresjoner og psykiske problemer. Hun tenker ofte på hvordan sin biologiske mor ser ut.
– Det er noe som kommer til å følge døden ut. Hvordan ser min mor ut? Jeg har vurdert å reise til Sri Lanka, men jeg tror ikke jeg kan finne mine røtter. Mine norske foreldre adopterte meg fra et barnehjem i Colombo. Det sies jeg ble funnet på en sykehustrapp.
– Når jeg hører barneskrik blir jeg bekymret. Jeg tror kanskje det skyldes at jeg måtte passe på andre små barn på barnehjemmet da jeg var fire år. Det var til og med spedbarn på barnehjemmet, og de litt eldre måtte passe på dem. Jeg husker ikke noe fra Sri Lanka, men det var slik mine foreldre opplevde barnehjemmet.
Nina har i dag klart å takle identitetsproblemet, men innrømmer at det er tøft. Hun er en sterk kvinne i dag og klarer å takle de fleste situasjoner .
Det er en ting hun reagerer kraftig på. Hun kan ikke fatte at en tilbakestående kvinne fikk adoptere et barn fra Kina. Hun mener det er så viktig at familien som et barn blir adoptert til er stabil på alle plan, både økonomisk og sosialt. Det å være adoptivforeldre krever mye.
