Det ble åpenbart at dette ikke var blitt bestemt over natten, men var et resultat av samarbeid mellom USA, Etiopia og den somaliske overgangsregjeringen. Hensikten med de amerikanske bombene var å ta navngitte Al-Qaida terrorister, som skulle oppholde seg mot grensen til Kenya. Ingen av disse er tatt. Derimot er mange sivile liv gått med.
Siden kolonitiden som opphørte i 1960 har landet vært en brikke i stormaktenes spill, strategisk plassert som det er på Afrikas horn. Da den daværende president ble myrdet i 1969, tok Siyad Barre makten ved et militærkupp.
I de første årene oppnådde han mye, og Somalia ble fremholdt som et eksempel på et afrikansk land som fikk det til. Han kalte sitt styre vitenskapelig sosialisme, og brukte støtten han fikk fra Sovjetunionen til å bygge opp landet, ikke minst militært, men også til å utvikle industri, fiske og landbruk, han innførte rettigheter for kvinner, og i 1972 fikk Somalia for første gang sitt eget skriftspråk.
Han var populær i de fleste kretser, nasjonalismen blomstret. Koloniherren trakk i sin tid opp grenser i Afrika som gjorde at etniske somaliere bor i Kenya, Djibouti, og Etiopia Drømmen om Stor-Somalia førte til at Barre gikk til krig mot Etiopia i 1977 for å gjenerobre Ogadenprovinsen, der 1 ½ millioner somaliere bor, utstyrt med sovjetiske våpen, og med Sovjet-utdannede militære ledere.
Sovjet valgte imidlertid å støtte Etiopia, og han tapte krigen. Dette var vendepunktet som førte til landets undergang, og gjorde ham til en av Afrikas verste diktatorer, dog med god støtte av USA til han ble styrtet i 1991. Etter to år med borgerkrig, tørke, sult og matmangel, gikk FN og USA inn for å gjenopprette ro og muliggjøre bistand utenfra. Forsøket mislyktes, og amerikanerne trakk seg ut etter kort tid. Krigsherrene som hadde delt byen mellom seg fortsatte å terrorisere befolkningen etter å ha jaget amerikanerne, og fikk holde på uten at verden brød seg synderlig om det, helt til ellevte september 2001, da frykten for Al Qaida og islamister begynte for alvor. Somalia, det lovløse muslimske landet i Afrika, ble utpekt som et perfekt gjemmested for terrorister.
De samme krigsherrene som hadde terrorisert sine egne på hjemmebane, fikk nå amerikansk støtte i kampen mot terror, og ble enda mer effektive i sin fremferd mot det ulykkelige somaliske folket. Somalia er et muslimsk land, og islamske domstoler bygget seg opp rundt om i landet. Somalias religiøse ledere er ingen ensartet gruppe, og slett ikke med overvekt av fanatiske Talibanliknende bøller. Siden de klarte noe ingen andre hadde fått til, nemlig å skape en viss form for ro og orden, fikk de, ikke overraskende, støtte i folket. Deres makt spredde seg, og til slutt klarte de, til de flestes overraskelse, å jage krigsherrene fra Mogadishu i fjor sommer.
Siden noen av de fremste og synligste lederne av islamistbevegelsen, påvirket av opphold i land som Saudi Arabia, var ekstreme og uttrykte seg på en måte om hittil hadde vært ukjent for de tradisjonelt moderate somalierne, var begeistringen langt fra udelt, men lettelsen var stor over at Mogadishu var blitt en trygg by for første gang på 15 år.
Alle kunne bevege seg fritt, veisperringene var borte, havn og hovedflyplass ble igjen åpnet. I mellomtiden ble det holdt fredsforhandlinger i Kenya, støttet av det internasjonale samfunnet. Etter tre år ble det dannet en somalisk overgangsregjering i 2003. Militærlederen og krigsherren Abdullahi Yusuf Ahmed ble innsatt som president. Abdullahi Yusuf har et lite hyggelig rulleblad. Han er kjent som en brutal og hensynsløs leder som går over lik for å oppnå det han vil. Han har mange liv på samvittigheten, endog i sin nærmeste krets, ikke minst fra sin tid som leder i Puntland, der han opprettet egen administrasjon i 1998, med seg selv som president .
Det var vanskelig å finne somaliere som ønsket ham som landets president, og med tidligere krigsherrer i flere ministerposter, var skepsisen stor, men en hvilken som helst regjering er bedre enn ingen, tenkte mange etter 13 år uten sentralt styre.
Statsminister Ali Mohamed Ghedi er utdannet veterinær, og da han tilsynelatende ikke hadde hatt tidligere befatning med somalisk politikk, ble han oppfattet som ren. Etter hvert har det kommet frem at han har et nært forhold til den etiopiske statsminister Meles Zenawe.
Presidenten og statsministeren tilhører to store og tradisjonelt rivaliserende klaner, henholdsvis Darood og Hawiye.
Nå skulle det snart vise seg at Mogadishu var for farlig til at president og statsminister våget seg dit. Det tok nesten to år før de forflyttet seg fra Kenya til Somalia, og da til en liten by utenfor hovedstaden. Regjeringen har i økende grad blitt omtalt som svak, og preget av indre motsetninger, krigsherrene fortsatte å terrorisere Mogadishu, til de altså ble jaget ut i fjor sommer. Etiopia er erkefienden i de fleste somalieres øyne, og å alliere seg med dets regjering oppfattes som ekstrem provokasjon. Fredsforhandlingene mellom regjeringen og islamistene som begynte i Khartoum i juni i fjor, strandet da islamistene insisterte på at etiopiske styrker skulle ut av Somalia før de ville fortsette.
Islamistenes ledere, som ikke har politisk erfaring, gjorde den feilberegning å erklære jihad mot Etiopia hvis de ikke trakk sine soldater ut av Somalia, og invasjonen begynte. Somalias islamiststyrker hadde ingen forutsetning for å motstå den mektige etiopiske hær. Den er nå på vei ut, og alle frykter det maktvakuum som vil oppstå når regjeringen ikke lenger har den etiopiske hær å støtte seg til. Den Afrikanske Union har lovet å sende 8000 fredsstyrker, men det har hittil vært vanskelig å mobilisere et slikt antall.
Meles Zenawe, som med sin kristne og stammebaserte minoritetsregjering driver en hensynsløs politikk mot sitt eget folk, og blant annet henrettet hundrevis av demonstranter etter valget i 2005, har sin egen agenda. I tillegg til å støtte den somaliske regjeringen, begrunnet han sin invasjon med at han må forsvare Etiopia, der halvparten av innbyggerne er muslimer, som sammen med flere etniske og religiøse grupper er misfornøyde med hans styre. Siden han bekjemper muslimske terrorister har også han USA i ryggen.
Tilbake til Somalia. Å likestille klanhøvding med krigsherre er ikke riktig, Det finnes utallige kloke og sindige sultaner og klanledere som nyter stor respekt både innenfor og utenfor sin egen klan, i motsetning til de høyt profilerte krigsherrene, som stort sett har egen vinning som formål. Når konflikter skal løses innen og mellom klaner er det de tradisjonelle ledere som blir tilkalt, og de kan absolutt andre ting enn å krige. Professor I.M. Lewis, den første britiske antropologen som gjorde utstrakt feltarbeid i Somalia, kalte landet A pastoral democracy.
Den nordlige, tidligere britiske delen, som løsrev seg i 1991 og nå kaller seg Somaliland, har klart å opprettholde relativ fred i 15 år, men så har de også brukt tradisjonelle metoder – uten innblanding fra andre land.
Det er riktig at lojalitet til klan kommer foran nasjonale interesser hos de fleste somaliere, men folk fra de fleste klaner har sluttet seg til islamistenes rekker, spesielt når de slåss mot sin felles fiende, Etiopia. Like lite som klanleder er synonymt med krigsherre, er muslimsk leder det samme som terrorist. De ekstreme islamistene som nylig har gitt seg ut for å representere folket, er fremmedelementer i somalisk tradisjon. Som flere somaliere sier Vi har vår religion, vi trenger ingen ny.
I sin iver etter å styre verden har USA støttet flere tvilsomme regimer, og det er grunn til å sette spørsmålstegn ved deres innblanding også denne gangen.
Somalia, som i religiøs sammenheng hittil har vært moderat, blir skjøvet inn i ekstreme baner, som et resultat av den nåværende stemningen i vesten, spesielt av Amerikas handlinger. Hvis målet virkelig er å hjelpe, finnes det bedre måter å gjøre dette på en å ignorere folkets egne ønsker, og støtte et nabolands okkupasjon av landet. Krig skaper ikke fred, og Somalias utmattede befolkning ønsker og fortjener fred mer enn noe annet.
