Imidlertid ble det også slått fast at andelen er synkende blant innvandrere i andre generasjon. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Fra politisk hold ble det repetert at tiltak ville bli satt i verk. Barne- og likestillingsminister Bekkemellem vil ”vurdere” et forbud. Antropologen Unni Wikan kom på banen og hevdet at et forbud ikke var den beste løsningen. Informasjon om de helsefarlige virkningene av søskenbarnekteskap er å foretrekke, ifølge Wikan.
Spørsmålet er om denne debatten ikke mer enn noe annet har bidratt til mistenkeliggjøring og stigmatisering av minoriteter. For det er tross alt noe skinnhellig over de helseargumentene som fremføres. Sjansen for å få et barn med misdannelser er minimal både for ekteskap mellom søskenbarn og personer som er uten blodsbånd eller fjernt besklektet. Praksisen som i dag gjør seg gjeldende viser allerede tegn på å synke, og rapporten viser ikke til faktiske helseproblemer hos barn av innvandrere, altså såkalte andre og tredje generasjon. Rapporten hadde vært tjent med en mindre overformyndersk politisk debatt i etterkant. Mer nøkternhet og ydmykhet ville vært ønskelig.
Felles for de nevnte reaksjonene er at de sammen skaper en aura av dramatikk over et fenomen som ikke engang flertallet av minoritetene som er i søkelyset praktiserer. Og man kan spørre seg hvordan en antropolog som Wikan kan ta for gitt at søskenbarnekteskap er skadelig i seg selv. Antropologer har eksempelvis i en årrekke studert små, isolerte samfunn i Amazonas hvor søskenbarnekteskap praktiseres. I disse antropologiske studiene har ikke helsefarene ved søskenbarnekteskap blitt fremholdt. Er dette fordi helsemessige aspekt er irrelevante for forskningen, eller fordi overfokuseringen på minimale sjanser for overføring av misdannelser og sykdommer passer bedre på en minoritet i et urbant og komplekst samfunn?
Mer informasjon:
https://www.utrop.no/art.html?catid=1&artid=12410
