Politisk undertrykking, vold og økonomisk krise har gjort folk flest desperate. En voksende bølge av motstand fra sosiale bevegelser, arbeidere, studenter, HIV/AIDS-aktivister og aktivister fra politiske partier har da også rullet over landet de siste uker og måneder. Landets erkebiskop, Pius Ncube, har også oppfordret til masseprotester.
Den zimbabwesiske fagorganisasjonen ZCTU’s generalstreik 3 og 4. april ser ikke ut til å ha vært spesielt effektiv. I følge The Guardian var de fleste arbeiderne på jobb. Et meget stort nærvær av opprørspoliti skal ha gjort folk engstelige. Og med den rekordstore arbeidsløsheten er folk flest redde for å miste jobben.
Ny modig stemning
Folkelig tiltro til opposisjonen har blitt svekket i de senere år. En viktig grunn er at Mugabe klarte å vinne presidentvalget i 2002 med knapp margin foran lederen for opposisjonspartiet Movement for Democratic Change (MDC), Morgan Tsvangirai. Dette til tross for stor misnøye og sinne i befolkningen.
Men den politiske undertrykkinga og den økonomiske krisa har ikke knekt folks vilje til forandring, og en ny modig stemning har utviklet seg.
De siste måneders protestbølge startet i januar da leger på offentlige sykehus gjennom en to måneders streik, kjempet til seg lønnsøkning. Lærere fulgte legenes eksempel og streiket seg til høyere lønn de også. På colleger har studenter blitt arrestert for å ha organisert protester mot dårlige økonomiske vilkår.
Mugabe har innført unntakstilstand i hovedstaden Harare med tett politinærvær på hvert gatehjørne. Regimets nådeløse brutalitet kom klart til syne da opposisjonspartiet MDC søndag 11. mars arrangerte en massebønn i protest mot regimet. Politiet skjøt og drepte aktivisten Gift Tandare og skadet 50 andre. Blant disse var MDCs leder Morgan Tsvangirai som ble hardt skadet i hodet.
Noen dager senere kom bevæpnede politifolk og grep liket av Tandare og kisten. De var redd for at begravelsen kunne utvikle seg til et fokus for opposisjonen.
Økonomisk krise
Zimbabwe har en arbeidsløshet på rundt 80 prosent, og inflasjonen ligger offisielt på nesten 2000 prosent. Den kan fordobles i løpet av året i følge Det Internasjonale Pengefondet (IMF). I følge The Guardian har 2/3 av landets arbeidsføre befolkning flyktet til andre land, spesielt Sør-Afrika. På en skole nær Bulawayo skal 10 lærere ha reist i løpet av en uke.
Barnedødeligheten er nå 81 per 1000 fødte mot 53 per tusen fødte i 1990, i følge Unicef.
De siste ukene har vi sett en massiv økning i vanlige zimbabweres utgifter til helt nødvendige varer og tjenester som mat, strøm, medisiner, transport. Det er knapphet på mat, og knapphet på drivstoff, noe som har ført til store vanskeligheter i industri, transport og jordbruk.
Mange mener at jordbrukskrisa også skyldes at Mugabe i begynnelsen av dette tiåret distribuerte jord eid av hvite til svarte – blant annet til hans politiske venner – som manglet både kapital og erfaring fra gårdsdrift eller begge deler. Årets tørke har også tvunget regjeringen til å kutte i lønninger for å importere korn.
Krise på toppen
Krisa i Zimbabwe er nå så omfattende at den også rammer Mugabes parti, ZANU-PF. Mugabe har uttalt at han vil utsette presidentvalget i 2008 til 2010 da det er parlamentsvalg. Men hans forsøk på å holde på makta, ble nedstemt på ZANU-PFs kongress i 2006, men partiet er splittet når det gjelder hvem som skal etterfølge ham. Likevel, ZANU-PF har gått inn for ham som presidentkandidat i 2008. Toppfolk i partiet er også rammet av internasjonale sanksjoner mot forretningsinteressene de kontrollerer. De har også forbud mot å reise til USA og Europa.
Robert Mugabes politiske basis ser nå ut til å krympe. Han støtter seg nå først og fremst på toppsjefene i politiet, sikkerhetsstyrkene og partiungdommen. Støtten blant politiets lavere rekker er i ferd med å smuldre bort da inflasjonen spiser opp lønningene.
Opposisjonen
MDC ble dannet i 1999. Partiet har sine røtter i Zimbabwes arbeiderbevegelse, og partiets leder, Morgan Tsvangirai, var tidligere generalsekretær i fagorganisasjonen ZCTU. Men MDC blir også støttet av forretningsfolk, kirken, kvinneorganisasjoner, studenter m.m. Det er en allianse som går på tvers av de viktigste klassene i samfunnet. Bakgrunnen for dannelsen av MDC er stagnasjonen i Zimbabwes økonomi på 1990-tallet. De økomiske problemene vokste og i 1998 var det stor uro med opptøyer og streiker som paralyserte landet. ZCTU var helt sentral i protestene og organiserte mange streiker, og Tsvangirais popularitet vokste.
Det var ikke noe arbeiderparti i Zimbabwe, og det virket åpenbart at Tsvangirai var mannen som kunne presse vekk Mugabe. Men Tsvangirai vendte seg til forretningsfolk, liberalere, IMF og statsledere i Europa. Etter 20 år uten noen jordreform forsøkte Mugabe å vinne støtte ved å oppfordre til okkupasjoner av gårder eid av hvite ved parlamentsvalget i 2000. MDC er nå gjenforent etter at organisasjonen har vært splittet siden 2005. Arthur Mutambara, som leder den minste fraksjonen, og Tsvangirai har funnet sammen under ”Save Zimbabwe”- kampanjen. Denne kampanjen dreier seg bare om demokrati mens den katastrofale økonomiske situasjonen for folk flest ser ut til å være et ikke-tema. ”Zimbabwe blir ikke lenger sett som en svart/hvit-sak eller en jordfordelingssak. Det er et spørsmål om demokrati og menneskeretter”, uttalte MDCs representant i Sør-Afrika til The Observer 18. mars.
Kapitalen krevde sitt
Mugabe-regimets nyliberalistiske økonomiske politikk blir ikke utfordret av MDC. Tvert i mot, de støtter en slik linje som har støtte fra IMF, USA, EU og Storbritannia.
Men markedskreftene har ikke alltid hatt like gode vilkår i Zimbabwe. Fra Robert Mugabe ble innsatt som president i 1980 og fram til midten/slutten av 1980-tallet, ble det innført en del velferdsreformer som kom det svarte flertallet til gode.
Men fra midten av 80-tallet presset internasjonale banker og kapitalister Mugabe til å endre politikken. Alt snakk om ”sosialisme” ble erstattet av en politikk for markedsreformer.
Det økonomiske og strukturelle tilpasningsprogram (ESAP) ble innført av Mugabe og IMF/Verdensbanken i begynnelsen på 90-tallet. Det betydde privatisering av statsbedrifter, fjerning av matsubsidier, fjerning av grensehindringer for multinasjonale selskaper, markedsbestemte priser og lønninger.
Robert Mugabes politiske program har aldri vært spesielt radikalt. Ved valgseieren i 1980 gjorde han det klart at det ikke kom til å bli nasjonaliseringer av internasjonal kapital. Konstitusjonen skulle respekteres, og det skulle bli nasjonal forsoning.
Afrikanske land har nølt lenge med å kritisere Mugabe som er respektert for sin kamp mot det kolonialistiske styret. Nabolandet Sør-Afrika har lenge fulgt det de kaller ”stille diplomati”.
Spørsmålet nå er om Mugabe også vil overleve denne krisa, og hva som vil etterfølge ham. En palassrevolusjon med vestens støtte, eller noe mer gjennomgripende?
Kilder: The Guardian, The Observer, BBC, Socialist Worker, International Crisis Group, MDCs hjemmeside.
