- Natachas to liv - 17.05.2007
Kvinnene jeg tar utgangspunkt i i denne artikkelen, bor i ulike land i dag, men de har til felles at de er født og oppvokst i Sovjetunionen.
Migrasjon som prostitusjonskontekst
Utenlandske kvinner i prostitusjon i Norge fikk ikke særlig oppmerksomhet før østeuropeiske kvinner begynte å komme på 1990-tallet, først i Nord-Norge og deretter i Oslo. Diskusjonene har gått høyt om hvordan denne migrasjonen skulle håndteres, og om hvordan den prostitusjonen kvinnene gikk inn i, skulle forstås.
De østeuropeiske kvinnene vi har intervjuet, er både svært like og svært forskjellige fra de norske kvinnene i prostitusjonen jeg har intervjuet tidligere. Men det at de har migrert, er viktig for dem. Både fordi det er nøkkelen til et bedre liv og til det som gjør dem sårbare. Alle kvinnene hadde blitt utnyttet av noen i forbindelse med migrasjonen eller prostitusjonen, men de hadde selv tatt beslutningen om å reise ut for å søke lykken. For noen kom dette ønsket fordi de var i en vanskelig situasjon og spesielt sårbare i hjemlandet. For andre handlet det om at de søkte økonomisk selvstendighet fra familien, eller at de hadde et ønske om å oppleve et etterlengtet liv i Vesten.
Kvinnene lengtet ofte etter hjemlandene sine, og de skulle ønske situasjonen var slik at de kunne bo der.
Selv når kvinnene beskriver å ha blitt utnyttet, legger de vekt på at de klarte å reise seg igjen og å gjøre det beste ut av situasjonen. Kvinnene gir uttrykk for at de har vært smarte og sterke. De velger ofte å definere det at hun har vært offer for menneskehandel som uflaks, helt uten selvmedlidenhet. Det å ha uflaks er noe annet enn å være et offer. Mange av kvinnene ser på seg selv som entreprenører i et spill der det er om å gjøre å utnytte situasjonen, passe på seg selv og utnytte andre hvis det er mulig. Da vil offeret være taperen, den som ikke klarte spillet og som må reise hjem med halen mellom beina.
«Prostitusjon setter et stempel på livet ditt»
Kvinner i prostitusjonen kan oppleve prostitusjonen som en mektig merkelapp. Den kan ødelegge mye. Ekteskap kan ryke, de kan miste omsorgen for barn, og de kan miste jobb og venner. I enkelte land risikerer kvinner å havne i fengsel eller å få dødsstraff for prostitusjon.
Men muligheten til å holde prostitusjonen skjult varierer. Norske kvinner jeg har intervjuet, forteller at de lever med en sterk frykt for å bli avslørt. Når de treffer nye mennesker, leter de stadig etter tegn på at disse har forstått hva de er.
For å forhindre å bli avslørt, tar kvinnene forholdsregler. Dette gjør de for eksempel ved å foreta store forandringer i utseendet sitt, slik at de som møter dem på den ene arenaen, ikke vil kjenne dem igjen på den andre. Parykker, briller, sminke og klær betyr mye for hvordan folk ser ut. Dessuten bruker de andre navn og forteller andre historier om seg selv i prostitusjonen enn de gjør i privatlivet. Mindre åpenbare endringer i væremåte og kroppsspråk kan også hindre gjenkjennelse. Flere snakker om at det er noe de «skrur på» når de er på jobb, som de har «skrudd av» privat.
«Jeg måtte finne på en annen person for å klare det»
Jeg fant at kvinnene avpersonifiserte både seg selv, prostitusjonen, relasjonene og omgivelsene. De delte seg i to: den ene var hun som hadde sex mot penger, den andre slapp å assosieres med prostitusjon og å tenke på prostitusjon i fritiden.
I deler av innendørsprostitusjonen er det lite som skiller seg fra hverdagen i andre inntektsgenererende aktiviteter: avtaler skal holdes, inntekter utbetales, arbeidstid overholdes, fakturaer betales og de ansatte skal være fornøyde. Når de går ut døra, legger de fra seg det som har skjedd: jobb er jobb, privatliv er privatliv.
Flere av de østeuropeiske kvinnene jeg intervjuet, fortalte at noe av det vanskeligste ved at de ble holdt isolert av halliken sin da de kom til Norge, var at de ikke fikk råd fra andre kvinner om hvordan de burde jobbe. De fikk kun instruksjoner om hvordan de måtte jobbe.
Offentlig-privat/ Norge-hjemme
Norske kvinner gjør ofte prostitusjonslokalene så upersonlige som mulig ved for eksempel å innrede lokalene svært «klinisk» eller «horete». Thailandske massasjeinstitutter og leilighetene til østeuropeiske kvinner er imidlertid fylt av bilder og privat dekorasjon. Mitt inntrykk er at der norske kvinner bestreber seg på å gjøre prostitusjonslokalene mest mulig lik en arbeidsplass, forsøker thailandske og østeuropeiske kvinner å gjøre prostitusjonslokalene mest mulig om til et hjem. Jeg noterte følgende etter å ha besøkt en av de østeuropeiske informantene:
Vi dro hjem til Natacha for å intervjue henne en lørdags kveld. Leiligheten hun bor i blir også brukt til jobben. Natachas leilighet er stor og fin, og leien er rimelig. Hun har familiebilder, fotoalbum og andre personlige ting framme. I fotoalbumet til Natacha er det også bilder av noen av de faste kundene hennes, side om side med bilder av familiemedlemmene hennes.
Det var slående at kvinnene ikke vernet like mye om privatlivet sitt som jeg er vant til at norske kvinner i prostitusjonen gjør. Jeg er som forsker for eksempel vant til at det å bli med hjem til en kvinne er vanskelig hvis hjemmet er et sted hvor hun ikke vil tenke på prostitusjonen.
Den viktigste grunnen til at kvinnene ikke er opptatte av å skjule privatlivet sitt for kundene, er at kvinnene opplever at de ikke bor i Norge, de er bare her for å jobbe. De personene de bryr seg mest om, og som vil bli mest skuffet, bor i et annet land. Kvinnene er derimot svært opptatt av at ikke noen i hjemlandet skal finne ut hva de holder på med i Norge.
Parallelle liv
Det å veksle mellom livet hjemme og livet i Norge byr på noen vanskeligheter for kvinnene, fordi de må forklare hvorfor de reiser fram og tilbake til Norge. Kvinnene forteller at den økte oppmerksomheten rundt at østeuropeiske kvinner reiser ut og jobber i prostitusjon i Vest-Europa, har gjort det vanskeligere for dem å holde prostitusjonen skjult hjemme.
Noen forteller at hjemturene derfor blir færre og færre.
Kvinnene som sender penger hjem til familiemedlemmer, må noen ganger holde igjen for ikke å sende for mye. Da blir de hjemme mistenksomme.
Det er ikke lett for kvinnene å inngå i miljøer som består av migranter fra deres hjemland som ikke er i prostitusjonen. Kvinner fra noen land mistenkes lett for å være prostituerte, men for kvinner fra for eksempel de nye EU-landene er det lettere å være i Norge uten at det vekker mistanke. De kan for eksempel si at de er au pairer eller hushjelper i norske hjem.
Prostitusjonsarena og opplevelse
Det er grunn til å tro at innendørsprostitusjonen tilbyr både tryggere og mer verdige forhold for etnisk norske kvinner i prostitusjon. Da slipper de turer i skogen eller hjemme hos kunder, og de treffer kunden på sin hjemmebane der de har innført innfløkte sikkerhetsforanstaltninger. Men for utenlandske kvinner stiller det seg annerledes. Det å være i en egen leilighet betyr isolasjon fordi de mangler nettverket norske kvinner har utenfor prostitusjonsverdenen. Jeg vil også tro at det er forskjeller når det gjelder hvilke leiligheter norske og utenlandske kvinner får leie, og at dette har implikasjoner for hvor trygt det er for kvinnene innendørs.
Migranter i prostitusjonen har som gruppe andre vilkår og behov enn norske kvinner. De er redde for ulike ting og opererer på ulike måter på grunn av det. Hittil har kontakten vært dårlig mellom norske og østeuropeiske kvinner i prostitusjonen. De er konkurrenter, og på arenaer der de treffes, først og fremst i gateprostitusjonen og i tiltakene knyttet til denne, opplever de hverandre som svært ulike.
(Tidligere publisert i KILDEN)
