Det var kjent for conquistadorene at Inkaene, eller folkeslag før dem, var ypperlige navigatører som seilte havgående flåter opp og ned langs kysten av Sør-Amerika, mellom Chile og Panama. Men man trodde stort sett ikke at de også hadde fulgt solen vestover over det største av verdenshavene og slått seg ned på de tusenvis av atollene og vulkanske øyene som dekker et område større en et helt kontinent.
Men min bestefar var overbevist om at det var nettopp dette som måtte ha skjedd i tiden før spanjolene kom.
Et års opphold på øya Fathuvia før andre verdenskrig og senere studier av urbefolkningens kultur både i Vest-Canada og Peru førte fram til en vitenskapelig rapport som han presenterte for en professor ved Brooklynmuseet i New York.
Professoren ble imponert over de mange likhetene på hver sin side av det enorme Stillehavet. ”Men”, innvendte han, ”det var aldri mulig med kontakt, de hadde ingen havgående fartøy!”
“Jo, det hadde de”, insisterte bestefaren min, “befolkningen i British Columbia hadde store utriggerkanoer, og i Sør-Amerika hadde de balsaflåter.
Javel, du kan jo prove selv å krysse verdens største hav i en flåte”, utfordret professoren ham.
Som vi alle vet, var det akkurat det min bestefar og hans kamerater gjorde i 1947. De regnet ut at reisen ville ta 101 dager. Og det gjorde den! Den 8. august vasset de i land på Raroia i Tuamotuøygruppen, og beviste dermed at, jo, det var mulig å krysse Stillehavet i en flåte. Og det er det vi feirer i dag.
Senere har arkeologiske utgravninger på Galapagosøyene, på Påskeøya og flere polynesiske øyer etter alt å dømme bekreftet min bestefars teorier. Men det er ikke derfor jeg er her sammen med dere i dag.
Det jeg imidlertid gjerne vil minne dere om, er at jeg og fem av mine venner dro ut fra Callao på flåten Tangaroa for nøyaktig ett år siden i dag. Vi seilte da i kjølvannet til Kon-Tiki til den selvsamme Raroia-atollen, og videre til Raiatea og Tahiti. Sammen med meg var Roberto Sala, tre andre nordmenn og en modig svenske.
Vi slo Kon-Tiki med en hel måned med Tangaroa! Vi dro selvsagt fordel av erfaringene fra Kon-Tiki, vi hadde et mye større seil og vi mestret senterbord, eller guaranavigasjon bedre enn dem. Jeg føler på meg at min bestefar ville gledet seg og vært stolt på vegne av sin sønnensønn og resten av mannskapet på Tangaroa.
Kanskje beviste vi ingenting, men vi bekreftet min bestefars overbevisning om at havstrømmene og handelsvindene er som rullende fortau som binder verden sammen. Havene er forbindelseslinjer, ikke barrierer!
Jeg vet at min bestefar la igjen en stor del av hjertet sitt her i Peru. Det samme gjelder meg. Amigos para siempre! Jeg er glad for å stå her på egne ben, samtidig som jeg representerer min bestefar og resten av Heyerdahlfamilien, Kon-Tikimuseet i Oslo og Tangaroaekspedisjonen.
Mens vi feirer avreisene for Kon-Tiki og Tangaroaekspedisjoene her i Callao, blir disse hendelsene også minnet med pomp og prakt på Kon-Tikimuseet i Oslo. 101 distingverte gjester har blitt invitert til en stor mottagelse i vårt nyoppussede museum.
Det har blitt brukt mer en en million dollar på å gjøre historien om Kon-Tiki like tiltalende og spennende for folk i dag som den var for 60 år siden.
Tangaroaekspedisjonen hadde den samme hensikten, ved siden av å skulle rette oppmerksomhet mot miljøet i havet. Ekte eventyr går aldri av moten!
Tusen takk, muchas gracias!
Oversatt fra engelsk av Are Moum.
