Motedesignere vrir og endrer på denne nasjonaldrakten så ofte de kan, slik at en blir forvirret om hva som gjelder og ikke gjelder denne sesongen.
Vi reiser ofte til Pakistan for å besøke slekta, og da er gjerne de klærne jeg bruker gått av moten, slik jeg blir fortalt hver bidige gang vi er der. Og da er det jo bare en ting å gjøre, nemlig å skaffe seg nye klær. Man setter ivrig i gang, og shopper det man er god for. Jeg har alltid med meg en moteekspert, en kvinnelig slektning som kan assistere meg mens jeg shopper. Hun forteller hvilke farger som er in og hvilke som er ute. Det spiller ingen rolle om jeg synes en farge er pyton. ”Men det er det som er in nå”, får jeg strengt beskjed om. Så farger som ”parrot green” (lysegrønn) må jeg jammen finne meg i å bruke, uansett om jeg ikke holder ut å se på den fargen.
Etter utvalget av stoff til klærne bærer det frem til skredderen som skal bli informert om hvordan klærne skal sys. Skredderen vi bruker vet som oftest hva moten er, og finner ut av det selv. Han improviserer gjerne når han skal sy klærne mine, noe som fører til at jeg får sjokk når jeg henter de ferdig sydde klærne mine. ”Hva i huleste har du gjort med klærne mine”, bryter det ut av meg. Og skredderen beroliger meg med at det er dette som er på moten, tro det eller ei.
Jeg har måttet oppleve store endringer gjennom livet på grunn av moten som endrer seg hver fjerde måned nærmest. Noen ganger skal skjorta være vid og til langt under knærne, og andre ganger skal den være så trang og kort som til låra. Ermene skal av og til være lange og vide og andre ganger er det in med kortermet, ja til og med singletformet. Buksa skal noen ganger være vid og rett og andre ganger smal. Svært forvirrende for en som ikke følger så godt med i de moteendringene.
De gamle klærne kan jeg bare gi bort, blir jeg fortalt, for jeg kan da ikke gå med dem lenger når moten er forandret. Jeg må være moteriktig til enhver tid. Skal si det er slitsomt, for ikke å nevne hvor dyrt det er. Er det egentlig så farlig hvis man ikke er moteriktig til enhver tid, spør jeg bare. Det er viktigere ting i livet enn å følge moten til punkt og prikke, synes jeg.
Ved brylluper er det ekstra nøye hva man har på seg. Et bryllup varer gjerne i flere dager, og man skal ha ulike klær til de ulike dagene. Bryllupsgjestene er kledd i sin fineste stas. Til dagen før bryllupet, som kalles for mehndi, bør man gå i gule eller grønne klær. Så da må man ut og shoppe gule og grønne klær til den dagen. De andre dagene kan man jo velge etter egen smak, egentlig. Jeg foretrekker ofte sari eller skjørt til de resterende dagene av bryllupsfeiringen.
Jeg liker å kle meg i pakistanske klær, rett og slett fordi de er behagelige, og mer fargerike og mønstrete enn de norske klærne jeg har i garderoben. Jeg blir litt usikker på kroppen min når jeg har på norske klær på grunn av oppmerksomheten rundt hvordan en kvinnekropp skal være etter det ”vestlige idealet”, som er tynn som en stilk. Og jeg er langt fra det idealet. Men derimot føler jeg meg ganske komfortabel i de pakistanske klærne, for man kan gjerne ha noen ekstra kilo og likevel se bra ut i dem.
Jeg husker at jeg brukte salwar kamiz da jeg jobbet som sekretær en gang i tiden, og fikk hyggelige kommentarer fra kollegaene mine. En av damene likte spesielt klærne på grunn av fargene og stoffene, for ikke å nevne de spennende mønstrene. ”Jeg skulle gjerne ha sett garderoben din”, pleide hun å si til meg.
På barneskolen opplevde ofte jeg og mine venninner å bli stoppet av lærerne, for de ville kjenne på stoffet til de klærne vi hadde på. Moren min pleide å sy klærne våre, og vi fikk ofte forespørsler av lærerne våre om at hun kunne sy pakistanske klær til dem også.
Vestlige klær bruker jeg som oftest om vinteren, og pakistanske klær om sommeren. I Pakistan bruker jeg aldri bukser, for det hadde ført til ramaskrik fra landsbybeboerne. Selv om det er mange kvinner som går i bukser i de store byene i Pakistan, er det ikke vanlig i landsbyen jeg kommer fra i Punjab-provinsen.
Men i det siste har det blitt in å gå i jeans med tunika over i Pakistan, og man ser ofte unge jenter gå i denne drakten også i landsbyene. Moten kalles for ”trouser”. Akkurat nå er den jo in i Norge også. Og det er helt perfekt for meg, på grunn av at det er midt i mellom norsk og pakistansk drakt. La oss håpe at det ikke går av moten i den nærmeste framtid.
Moten kommer og går, men enhver har sin egen stil som man bør ta vare på. Moten må ikke bestemme hva vi skal ha på oss. Vi bør selv se oss i speilet, og kjenne etter hva vi synes kler oss og føles komfortabelt. Hva skal vi med moten hvis den får oss til å se fæl ut? Det finnes utallige designere der ute som bestemmer hva vi skal kle oss i. Men jeg mener at vi alle har en designer i oss som selv kan velge sin stil.
