- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Skuddene som smalt i Rawalpindi i romjulen satte en hel verden i sjokk og demokratiseringsprosessen i Pakistan om ikke lysår, så i hvert fall langt tilbake til et stadium hvor det ikke vil være holdbart å gjennomføre det første frie valget siden general Musharrafs statskupp i 1999.
Sinnet koker fortsatt hos millioner i Lahore, Islamabad, Karachi og andre steder. Og det er jo også helt berettiget. For selv om Bhutto-familien i lang tid, først og fremst representert ved Pakistans første kvinnelige leder Benazir og hennes far Zulfiqar Ali, lenge har representert en tradisjon mer eller mindre i nepotismens og vennetjenestenes tegn, så har de vært en legitim og lovlig valgt politisk kraft i landet. Å likvidere noen fordi man har et problem med vedkommende er ingen gyldig fremgangsmåte. Det som skjedde i Rawalpindi 27. desember er intet annet enn et slag mot folkestyret og mot lov og rett i Pakistan. En grotesk handling verd hvert eneste gram fordømmelse fra ethvert normalt tenkende individ.
Konspirasjonsteoriene hagler. Regjeringen hevder den har klare bevis på at det er Al-Qaedas pakistanske håndlangere som står bak mordet, mens folk i People´s Party med nær tilknytning til Benazir viderefører hennes opprinnelige synspunkt og argumenterer som henne for at det var konservative elementer i hæren og sikkerhetstjenesten som ville fjerne henne fra jordens overflate. Disse såkalte “sterke kreftene”, nemlig alliansen mellom hardhendte, autoritære militære og islamistiske grupperinger hadde, til tross for ulike politiske syn, ett felles mål: å angripe Bhuttos og People´s Partys liberale og sekulære agenda. Om et slikt skrekkscenario skulle vise seg å være sant, er Pakistans fremtid virkelig i fare. Og ikke minst har president Musharraf virkelig mislyktes i å beholde hæren som en bastion for moderat sekularisme og som bolverk mot en stadig økende religiøs ekstremisme og fundamentalisme i landet.
2008 er og blir alfa og omega for Pakistan. Valget som skulle vært gjennomført i januar vil bli avholdt senere denne vinteren, og det er livsnødvendig for alle pakistanere at man får gjort sitt første frie valg til en ny nasjonalforsamling på snart ni år. Flere har presset på for at president Musharraf skal overlate makten til en samlingsregjering eller “kriseministerium” bygget på nasjonal konsensus. Undertegnede mener overgangen ikke kan gå så brått. Ved et eventuelt politisk vakuum hvis Musharraf, enten frivillig eller i en presset situasjon velger å gå av, kan mye hende. Og da snakker vi om mye med et soleklart negativt fortegn. Det sivile samfunnet i Pakistan er preget av enorme innbyrdes, særlig religiøst baserte, motsetninger mellom shiaer og sunnier. Og innenfor disse to gruppene videreført mellom moderate og ultraradikale. Nordvest-provinsene, overlatte til sin egen skjebne og lutfattige, fungerer som kornkammer for bevegelsene som vil propagere sin ekstreme og groteske tolkning av Koranen. Flere hundre mil unna går rike overklassejenter i jeans og ser like mye på vestlige TV-show som på de hjemlige Bollywood-heltene.
I et land med slike utrolige (og foruroligende) forskjeller skal 19-årige Bilawal Bhutto Zaradari bære håpets flamme for 161 millioner landsmenn, i og med at han formelt overtok ansvaret for People´s Party noen få dager etter skuddet i Rawalpindi. Hans “hevn” er å fortsette kampen mot de politisk konservative og religiøst radikale kreftene som spiser opp Pakistan innenfra og hindrer landets moderne utvikling og enorme potensiale til kombinere islamsk tradisjon, rettstat og folkestyre. Vi får virkelig håpe han lykkes.
