Etter utallige prøvelser klarer noen få å komme seg til Norge. Noen få klarer å komme seg til festningen Norge og Schengen. De øyner kanskje et håp om fred, om et liv for seg og sine. Den freden som vi tar for gitt, er ingen selvfølge.
Jeg har stor respekt for fedre og mødre som har kjempet og grett. Og jeg vil si dere at den styrke dere har vist kan ikke måles og veies. Og når en trodde at kampen kanskje var over, at nå kunne en sette seg ned og trekke pusten. Da kommer papirtigeren og kampen må fortsette. Men hva er vel papirtigeren mot skarpladde våpen? Vel, papirtigeren tærer deg opp bit for bit. Litt, dag for dag. Men de sterke viser mot og kjemper mot papirtigeren. Noen taper, men noen vinner også, og ingen kan si at det er en ufortjent seier.
I fjor forsvant 11 av disse kjempende. Sporløst forsvunnet fra asylmottak i Norge. 11 barn som var i staten Norges varetekt, som staten Norge hadde et beskyttelsesansvar for, er sporløst borte. Utlendingsdirektoratet vet ikke hvor de er, og frykter nå at de kan ha blitt ofre for menneskehandel. Hvem skal stilles til ansvar for dette? Jeg er skuffet over at min stat ikke kan beskytte mennesker som har kjempet og lidd. Mennesker som har ofret så mye og ikke engang i Norge kan få den frihet og det livet vi andre tar for gitt.
Jeg tror ikke dette hadde skjedd hvis menneskene hadde vært i sentrum for oppmerksomheten. Vi kan begynne med å drepe papirtigere! Da vil en kanskje anerkjenne hva de kjempende har ofret. Deres ofringer skal ikke være forgjeves. Hører du det Norge?
