Det hadde tatt en evighet å få visum til far, behandlingstiden var lang og jeg hadde ikke sett ham på nesten 6 år.
Etter ankomst og feiringer osv tok jeg han med for at han skulle få se de fine stedene i Oslo. Og det var altså på denne turen han oppdaget de mange kirkegårdene i byen. Etter hvert forsto han at det ikke var snakk om vanlige parker til å gå tur og ha piknik i. ”Så mange kirkegårder i en storby, er det ikke plass utenfor byen?”, spurte han.
Når han siden ble kjent med den store og flotte Oslomarka, ble det jo klart for ham at det ikke var plass det var mangel på.
Min far reagerte på denne måten fordi han var vant til at kirkegårdene ligger i utkanten av byen.
I Amerika og mange andre steder i verden ligger kirkegårdene helt lukket bak store dører og høye murer for at ”de døde ikke skal flykte”, og inntrengere holdes ute. Det finnes altså ingen åpne kirkegårder ved siden av kirkene som i Norge. Oslo vrimler av protestantiske kirker inne i byen og nesten alle har sin åpne og grønne kirkegård, der folk ikke kvier seg særlig for å spasere en tur. Og det er ingen som klager på å bo ved siden av kirkegården.
Og den første gangen min far besøkte en luthersk kirke trådte han selvfølgelig inn med stor ærbødighet og religiøs ærefrykt.
“Dette er en så fin kirke”, sa han da vi sto utenfor. Og jeg må gi ham rett i at de norske kirkene er praktfulle byggverk. Da vi først hadde kommet inn og fått et overblikk, grep han meg i armen, meget bekymret og spurte: “Hvor er San Jose, Santa Martha, Maria Magdalena og Jomfru Maria? Og hvor er San Pedro og San Pablo og hvor er Jesus? Det er noen som har tatt alle sammen”, sa han, for i kirken hang det bare et kors. Han trodde at kirken skulle være full av helter og ulike figurer og malerier av Kristus og jomfru Maria. Denne magre utsmykningen var en skuffelse for ham; en kirke er ikke en kirke uten sine favoritthelter, tenkte han nok. Jeg forklarte ham etterpå at det er slik det ser ut i norske kirker på grunn av at kristendommen ble delt for lenge side, fordi menneskene i Europa på den tiden, på 1500-tallet, ikke var enige om hva det ville si å være kristen, og Martin Luther bidro til å reformere kirken.
Men den største overraskelsen for min far kom da han oppdaget at i kirken fantes det en ”prestinne”.
Når kvinner kan bli prester, kan det ikke bety annet en at verdens undergang nærmer seg, mente han. Og han ble helt sliten da jeg forklarte at både prester og “prestinner” også kan gifte seg og få barn, men etter det passet jeg meg for å forstyrre min gamle far med sin gamle tro. Jeg hadde ikke nok mot til å fortelle ham at homofile og lesbiske kunne bli prester og at homofile kunne gifte seg i en religiøs seremoni. Jeg var overbevist om at min far hadde blitt sjokkert og ikke ville trodd på meg.
Min opprinnelige idé for denne utgaven av føljetongen “Hvordan overleve i Norge” var egentlig å skrive om statskirken i Norge, og skrittet vekk fra statsreligion vårt land har tatt nå nylig, da humanistisk verdier ble tatt inn i Grunnloven, og kirken ble gitt mer autonomi. Men så ble jeg fanget av minner om hvordan det var for en eldre herre fra det katolske Sør-Amerika for første gang i sitt liv å bli konfrontert med den spartanske evangeliske tradisjonen og utslagene av moderne liberalitet i det nordlige Europa.
Da jeg først kom til Norge hadde jeg en forestilling om at landet skulle ha et mer avansert forhold til det sivile samfunn. Jeg var sikker på at i et moderne europeisk land må båndene mellom kirke og stat ha blitt kuttet for lenge siden. Men jeg oppdaget at politikere i Norge hadde makt på religionens området, fordi det var de som hadde ansvar for å velge erkebiskop og biskoper i hele landet. Dette var ikke så ille for meg. Men som min far spurte da jeg opplyste han om denne politiske innflytelsen på det religiøse liv: ”Hva med politikere som ikke bekjenner seg til en bestemt tro? Mener de at de er kvalifiserte til å ta slike valg? I katolisismen krever slike beslutninger en religiøs autoritet bare paven har.”
