Mislykket offentlig informasjon

www.tvangsekteskap.no er en annen satsing fra Barne- og likestillingsdepartementet. For et par år siden ble www.bip.no, barnas innvandringsportal lansert. Og det finnes flere statlige nettsider som sjelden besøkes av innvandrergrupper.

UDIregelverk.no inneholder nesten den samme informasjon som finnes på udi.no. Det å flytte innholdet på en egen side betyr ikke at reglene blir mer forstålige, eller at målgruppen faktisk leser nettsiden. Utrop har skrevet flere saker knyttet til UDIs arbeidsfelt, og vi har opplevd at enkelte innvandrere kontakter Utrop for å få informasjon. Det er mange som ikke vet at reglene finnes på nett. Og da hjelper det lite å lage mange nettsider, hvis ikke målgruppen vet at disse finnes.

Det å offentliggjøre internmeldinger, detaljerte praksisnotater, AIDs instrukser osv hjelper ikke innvandrere i å forstå regelverk. Heller ikke gir dette forståelse av UDIs saksbehandlingspraksis. Utfordringen er ikke å produsere informasjon, men å nå fram med informasjon til målgruppen. Her har UDIs strategi feilet totalt.

Statskonsult gjorde en undersøkelse om offentlig informasjon til innvandrere, og rapporten er nedslående for offentlige instanser generelt og UDI spesielt. Etaten kommer dårligst ut når det gjelder å nå fram med informasjon til målgruppen. Offentlige instanser produserer informasjonsmateriell rettet mot innvandrergrupper, men er dårlige på å nå ut.

Valgkampen er den eneste gangen innvandrere blir bombardert med informasjon. Politikere møter opp på moskeen, arrangerer cricketkamper, deltar på grillfester og står på Grønland torg og deler ut materiell. Når disse er blitt statsråder hører man sjelden fra dem igjen.

Informasjon til minoritetsgrupper handler om å nå fram til målgruppen der de er. Medier som klarer dette er til stede på møteplasser som kafeer, moskeer og innvandrerbutikker, som er arenaer der informasjon utveksles. Det handler om å gjøre et proaktivt informasjonsarbeid. Det handler ikke bare om å produsere på andre språk, men at informasjonen blir distribuert på målrettet vis til minoritetsgruppene, som har et åpenbart behov for dette materialet.