– Lærerne har sagt at hvis jeg vil være med, kan jeg det, hvis ikke kan jeg la være. – Hva?, sa jeg. Feringen av nasjonaldagen må da være obligatorisk? – Nei, pappa, sa hun. Dette vet du ikke noe om.
– Uansett bør vi komme oss ut i god tid, sa jeg. Jeg tenkte nemlig at det var viktig å finne en god plass hvor man kunne se den norske hæren marsjere, slik det er vanlig i andre land.
Jeg var interessert i å se hva slags uniformer de hadde og hvilke typer tanks og raketter. Kona mi, som allerede hadde bodd her noen år sa at det ikke var nødvendig. – Ingen fare. Det er plass til alle, sa hun.
Da vi kom fram til 17. maitoget ble jeg stående og måpe.
Bare barn og atter barn. Og de marsjerte ikke, de var på utflukt, i tilfeldige grupper, de skrek, hoiet, lo og snakket med hverandre med høye stemmer mens de spiste is. – Og hvor er hæren og soldatene?, spurte jeg. Jeg så ikke en eneste soldat som marsjerte i gatene, og ikke en eneste tanks. – Og hva med disse ungene, hvorfor går de ikke på rekke?
Disse barna gikk ikke ordnet på rekke og rad, det så mer ut som de var på utflukt. Alle riktignok med retning mot slottet, der de gikk forbi kongen som de hilste med et ”Hei, Konge!”, ikke noe ”Deres majestet”, eller ”Deres nåde”. Alle fikk lov å gå rett forbi kongen, ikke bare noen få utvalgte.
– Men hva er det egentlig som skjer her?, tenkte jeg med meg selv. – Her foregår det ingen feiring verken av våpen, hæren eller de modige soldater. – Nei, sa de andre til meg, – Her i Norge er nasjonaldagen barna og ungdommens dag. – Hvilken forskjell, tenkte jeg, fra de firkantede og uinspirerende feiringene jeg var vant til, der det militære, politikerne og de geistlige sto i sentrum.
Det andre som overrasket meg var at jeg så hundrevis av folk som hadde tatt på seg sine folkedrakter fra alle ulike hjørner av landet. Det var et fantastisk festskue som åpenbarte seg, med barn og drakter i alle farger og fasonger. En ekte fest, et karneval.
I løpet av mine ti første år i Norge var jeg så heldig at jeg etter å ha iakttatt den lystige forestillingen i sentrum, kunne dra sammen med familien til en spesiell fest. En av våre kjære norske venner, måtte hun hvile i fred, var en ekte norsk patriot og hvert år stelte hun i stand en autentisk og flott nasjonaldagsfeiring. Hun inviterte familie og nære venner, og i virkeligheten var dette som var viktig, ikke kjærligheten til fedrelandet. Hun dekket opp et tiltalende koldtbord med deilig norsk mat, is, kaker og kaffe. Og vi fikk drikke cognag og akevitt. Det var på disse festene jeg lærte at kaffe uten sukker, når den drikkes sammen med norske kaker, faktisk er en smakfull opplevelse. Og hvilket utvalg av kaker! Kaffe og cognac var også en smaksopplevelse , fant jeg ut.
Det var på disse festene jeg for første gang fikk prøvd ut min haltende norsk og hvor jeg oppdaget at det ikke finnes ett norsk språk, men et hav av dialekter, hvor av noen var forståelige for meg og andre forstår jeg ikke den dag i dag. Vår venninne kom fra et spesielt sted i Gudbrandsdalen, og på grunnlovsdagen bar hun sin nydelige bunad, i likhet med flere av gjestene.
Og på disse festene følte jeg meg meget inkludert, jeg følte meg slett ikke som utlending, det var den norske nasjonaldagen og jeg likte Norge, for det er et land som feirer sine barn og ikke sitt militærvesen.
