- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Farger har fortsatt mye å si i dagens verden, på godt og vondt. Vi kan undre oss over banale overskrifter i lokalavisene om naboene som klager på hverandre etter at den ene malte huset i sjokk-calypso, til den andres forargelse over såkalt ”visuell støy”. Historiebøkene forteller oss om de med svart og mørk hud som ble lastet ombord som kveg i skip som skulle over Atlanteren til en ny verden av de med hvit hud, mens noen få andre med mørk eller svart kunne smile sadistisk hele veien over blodpengene sine som de kunne omsette i krydre, kakao og andre varer. Vi kan jo undres hva slags farger de pengene hadde.
Vi i Utrop måtte for ikke så veldig lenge siden skrive en svart-kapittel-preget sak om Norgeshistoriens første statsråd med nevneverdig hud(farge). Saken måtte selvfølgelig skrives og presenteres med svart overskrift, ettersom vedkommende måtte gå fra sin stilling, og regjeringen igjen ble like helhvit som Real Madrids hjemmedrakt.
På barneskolen, i formingstimene, var det viktig å kunne lære seg fargeskalaen og fargeblandingene. Rødt og gult gir oransje, blått og gult gir grønt, og svart og hvitt gir grått. Først senere i livet ser man virkeligheten og fargenyansene i praksis.
Noen ganger er man sine farger bevisst. Man kan ikke hele tiden være colour blind, slik idealet har vært i ymse politisk korrekte miljøer. Skal man være hvit eller snø, svart eller ibenholt? Noen ganger må man jo kalle en spade en spade, ikke en gravemaskin eller kjærlighet på pinne.
Tilbake til fotballen. Innenfor supportermiljøene er fargene viktige, til den grad at spillere som ikke gir 100 prosent på banen blir anklaget for ”å ikke vise sin kjærlighet til fargene”. Blant ultras og hooligans er det å miste banneret med klubbfargene kanskje noe av det mest ydmykende de kan tenke seg, på lik linje med en bataljon som blir fratatt flagget sitt etter å ha tapt på slagmarken. Klubbenes farger har ofte en aura av historikk, hengivenhet og mystikk blandet sammen, og det å endre gamle og ærverdige farger vil for mange være likestilt med den verste av alle former for blasfemi.
Nylig, på vei hjem tidlig en søndag, etter å ha festet vekk lørdagen, blir jeg stoppet. Fyren, kanskje i 20-årene, vil mer enn innpåslitent gjerne se på T-skjorten min. Jeg hadde nemlig på meg min kjære United-trøye med Champions 2006-07 trykket på, og festen sent på lørdag var egentlig ment å feire at klubben som står mitt hjerte nærmest var tilbake på tabelltopp, noen som betød en del gyldne øldråper. Fyren smiler og lar meg gå, mens han sier:
– Jeg trodde det var Liverpool, jeg.
Ute er det forsatt bikkjekaldt, men heldigvis går fargehimmelen i stadig lysere modus. Jeg takker fargegudene for at jeg slapp å få bank for fargen min, og i likhet med mange flere sørger jeg fortsatt over at en fyr i Trondheim ikke var like heldig som undertegnede.
