- Egentlig - 16.10.2008
- Al-Shabaab er en terrororganisasjon - 19.03.2008
- Bakvendtland - 06.03.2008
Det som er bra med krisetider, er at de hjelper deg å skille klinten fra hveten. De viser deg hva vi er laget av, det sanne ansiktet til Gud og hvermann.
Smellen i det amerikanske finansmarkedet viser oss, for eksempel, at bankene ikke egentlig var de serviceorienterte blide menn som mer enn gjerne ville låne deg penger. Egentlig er de slik du møter dem i dag: pessimistiske, ordknappe, hoderystende.
Smilet de utstrålte da de lånte deg penger, stammet ikke fra gleden av å hjelpe deg til å kjøpe førsteleiligheten. Det var uttrykk for verdien din gjeld skulle få etter at de spekulerte med den i finansmarkedet.
Krisen forteller deg også at administrerende direktør i Byggenæringens Landsforeningen, Sverre Larsen, ikke egentlig var opptatt av offentlig byggevirksomhet før krisen brøt ut. Egentlig var han mer opptatt av å tjene rått på å bygge boliger til det private markedet. Men byggherre Larsens ryggrad svikter i takt med forfallet i finansmarkedet; derfor mener han i dag at det er samfunnsøkonomisk riktig av staten å satse på offentlige bygg.
Høyre, avslører den økonomiske krisen, er villig til å selge sin egen bestemor for at Erna Solberg skal bli statsminister. Før krisen var avstanden mellom Høyre og FrP så stor at det ikke var mulig å forene partiene i en eventuell borgerlig regjering. Nå snakker Erna Solberg og Siv Jensen om kompromisser. Tar de en DNA-test like før valget, vil den vise at partiene egentlig er av samme ulla.
Forholdet mellom meg og min kone har alltid vært solid som granitt. Men egentlig er jeg bekymret for å finne ut hva som er dets sanne ansikt nå som min bankkonto har begynt å vakle.
* * *
Noen ganger lurer jeg på om verden og menneskeheten er en ufattelig gjennomtenkt spøk Gud driver med for sin egen fornøyelse.
Kanskje, som Al Pacino sier i Devil’s Advocate, sitter han der oppe og skratter til krampa tar ham under sin egen private forestilling, der han har gitt oss en viss selvstendighet til å spille livets skuespill, men til slutt er det han som lar sceneteppet falle.
For ikke så lenge siden sendte Gud en svart prest til Oppdal. Tullekopp! Men om du tenker på det, så er det jo ganske morsomt. Plutselig får tidligere norske misjonærer en prest som likner voldsomt på en av disse afrikanerne de har strevet for å alfabetisere i Guds lærdom.
”Men, men var det ikke…”, undrer de gamle misjonærer og ser på hverandre, mens Gud tørker sine lattertårer. Morsommere må det være for Gud å se Kirsten Almås, inkluderende prost i Gaudal, når hun tar hensyn til pårørende som ikke vil ha en svart prest til å forrette i begravelser. Himmelen skal tross alt være hvit.
Og så brister krampa når ordfører Ola Røtvei presterer å si at også en prest må regne med å få slengt nedverdigende tilrop på gata, og at, dersom dette er rasisme, så er det leit.
Dagen forestillingen er ferdig, vil regissør Gud komme fram og vise seg slik han egentlig er. Vi tror at han er en hvit mann med langt skjegg, for vi har sett hans ene sterke arm stikke fram bak en sky. Men så viser det seg at Gud er en svart, tjukk kvinne. Bravo!
