I provinsen finner vi en sammensatt befolkning. I tillegg til serbisk har fem andre minoritetsspråk offisiell status i Vojvodina: ungarsk, rumensk, rutensk, slovakisk og kroatisk. Hele 37 av provinsens 45 kommuner har mer enn ett offisielt språk, 20 har to offisielle språk, elleve har tre, mens seks kommuner, blant annet provinshovedstaden Novi Sad har fire ulike offisielle språk på administrasjonsnivå.
Folketallet er ifølge folketellingen i 2002 litt mer enn to millioner. 65,1 prosent av befolkningen er serbere, 14,3 prosent erklærte seg som ungarere, 2,8 som slovakere, 2,8 som kroater, 1,8 montenegrinere, 1,5 rumenere, 1,4 var sigøynere, 1 prosent bunjevci-kroatere og 0.8 prosent rutenere. I provinsen kan vi også finne mindre grupper av albanere, tyskere, tsjekkere, russere, bulgarer og bosnjaker (bosniske muslimer). I realiteten snakkes det altså over 20 ulike språk.
Krigene på 90-tallet og den til tiden svært vanskelige politiske situasjonen i landet har ført til at meningene om Vojvodina som et “flerkulturelt lappeteppe og eksperiment”, er ganske delte. Frem til første verdenskrig tilhørte provinsen Østerrike-Ungarn, men kom senere under jugoslavisk kontroll. Under diktatoren Tito fikk provinsen selvstyre, og de mange minoritetsgruppene skulle leve opp til idealene om “bratstvo i jedinstvo”-brorskap og vennskap.
Etter Milosevic-regimets fall høsten 2000 fikk Vojvodina tilbake sitt selvstyre, men den vanskelige politiske og økonomiske situasjonen som ellers i Serbia har ført til økte motsetninger mellom ulike grupper. En rapport laget av Human Rights Watch i 2005 ga uttrykk for sterk bekymring for en stadig økende voldsutvikling, særlig fra serbere mot ungarere, albanere og kroatere. Rapporten var også kritisk til serbisk politis “slappe saksbehandling i saker som gjaldt hatkriminalitet”. Også EU-parlamentet har vært på banen og manet samtlige grupper til forsoning.
