- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
En skjebnesvanger senvintermorgen i 2004 ble et pendlertog i Spanias
hovedstad sprengt. 191 mennesker mistet livet og 1460 ble skadet.
Antallet drepte var det høyeste i et terroristangrep i Europa siden
Lockerbiebomben og det verste i landet etter borgerkrigens slutt i
1939.
Et helt land var i sorg og sjokk. Regjering pekte etterhvert ut
baskerseparatistene ETA som skyldige. Men kort tid etterpå dukket det
opp bevis som pekte ut mot Groupe Islamiste Combatant Maroccaine
(GICM), en radikal islamistisk gruppe. For det konservative Partido
Popular var skivebommen når de utpekte feil “gjerningsmenn” så grov at
det kostet dem valget.
Sinne og frustrasjon
Angrepene var først og fremst rettet mot en regjering som var en av
USAs ivrigste europeiske allierte. Og på en måte kan man si at
gjerningsmennene opplevde suksess da Rodriguez Zapateros nye
sosialistregjering trakk de spanske troppene fra Irak. Bombene i den
spanske hovedstaden førte til det samme sinnet og panikken 9/11 i USA
og 7. juli-bombene i London, og de samme sympatierklæringene
internasjonalt.
Krigen mot terror er en krig først og fremst rettet mot uvitenhet, fiendebilder og intoleranse.
Noe som likevel skiller hendelsene er hvordan man i etterkant har
håndtert forholdet til egen minoritet. I USA ble kvinner med hijab
spyttet på og forsøkt banket opp, og moskeer mottok bombetrusler.
Bush-administrasjonen så seg nødt til vise til “erkeamerikanske
verdier” som toleranse og humanisme i et forsøk på å roe ned gemyttene.
I Storbritannia fikk bussbombene en allerede fra før av islam- og
innvandringsskeptisk folkeopinion til å dreie enda mer mot høyre.
Standpunkter tidligere forbeholdt ytterliggående miljøer har begynt å
få økt innpass. Det er bekymringsfullt.
Flerkulturell stat
Hvorfor så denne forskjellen? Jeg tror forklaringen ligger både i
historie og politikk. Nesten hele Spania var i flere hundreår under
islamsk styre. I tiden araberne hersket, blomstret kunsten, utdanningen
og handelen. Jøder, kristne, arabere og sigøynere levde sammen i det
som kanskje var Vest-Europas første statskontrollerte flerkulturelle
eksperiment siden Romerriket. I Spania anno 2009 de sterkeste
utslagene av islamofobi forbeholdt ytterliggående politikere uten noe
særlig innflytelse.
Den spanske borgerkrigens brutale ettervirkninger har gitt en
omfattende sosial og politisk konsensus, og denne preger et solid
flertall av spanske muslimer, opplært i det spanske liberale
demokratiets favn. Riay Tatary, lederen i Unión de Comunidades
Islámicas de España, sier forholdet mellom islam og det spanske
storsamfunnet er preget av “normalitet og logisk aksept for hverandre”.
Han retter samtidig en advarende pekefinger mot politikere og
journalister som “forsøker å framstille et mindretallssyn som gjeldende
for alle spanske muslimer”.
Se og lær
Jeg er overbevist om at Norge kan lære mye av spanjolene når det
gjelder interreligiøs samhandling. Å samarbeide på tvers av ulike
politiske syn og landegrenser er nøkkelen til å vinne krigen mot
terror, en krig først og fremst rettet mot uvitenhet, fiendebilder og
intoleranse.
