- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Nei, det handler ikke om kulturen, slik enkelte onde tunger raskt er ute og hevder i debatter om temaet. Kontakt mellom to av samme kjønn ses i mange lang på som et slags “spesialvennskap” som kan brukes som læring i forhold til et fremtidig ekteskap. Faktisk er denne eksperimenteringen mer spiselig enn at for eksempel et heterofilt ugift par viser sin kjærlighet offentlig. Men ikke misforstå: spesialvennskapene går ikke lenger enn til å holde hender, seksuell eksperimentering med en av samme kjønn er tabu de fleste steder.
Synet på skriften
Kan det være religionen? Tja. Religiøse regler, om det er islam eller kristendom, er alltids åpne for subjektive tolkninger. Enkelte tolkninger går i retning av å rettferdiggjøre undertrykking av blant annet homofile. Samtidig har vi i Utrop skrevet om homofile muslimer som aktivt engasjerer seg for et mer tolerant skriftsyn. I lengre tid har man også vært vitne til en liknende utvikling blant troende kristne homofile. Så religionen kan jo også brukes til å promotere en mer forståelsesfull holdning overfor seksuelt mangfold.
Dette er kanskje kontroversielt, men jeg tør å påstå at homoskepsisen blant ikke-vestlige innvandrere har mer med status og posisjon å gjøre. Et ekteskap er ofte en allianse mellom to familier, som gir status i samfunnet. “Å gifte seg bra”, er mantraet. Ekteskap innebærer muligheten for en bedre økonomisk fremtid og større anseelse blant likesinnede i eget miljø. Og i et land som Norge, hvor man jo allerede fra før av har en lavere sosial status som ikke-vestlig innvandrer, vil en slik “oppgradering” være gull verdt.
Arrangert ekteskap høyner de to gifte familiers ærbarhet og rangering.
Organisert statusjakt
Systemet med arrangert ekteskap har også mye av samme formålet. Her skal man samle åndelige og verdslige familierikdommer rundt ekteparet. Samtidig vil dette høyne de to gifte familiers ærbarhet og rangering, både i hjemlandet og i det tilhørende miljøet i Norge.
Homofili vil dermed være noe som går på tvers av dette vedtatte statusjaget. Det vil si å ta et klart standpunkt og velge selv: Velge å si nei til å samle jordeiendommer, til “velment press” fra foreldre, onkler, tanter og besteforeldre, og til økonomisk sikkerhet, status og “familieære”.
Ære være mangfoldet!
For homofile innvandrere venter et liv med dobbel diskriminering. Særlig blant ens egne – fordi man har “sviktet”. Man har ikke vist nok interesse for å videreføre familienavnet og å gi familien et godt ettermæle i et nytt land.
Homofili kan altså sies å bryte en slik kjede av statusjag, godt forankret i patriarkalske verdier. Kanskje kan man si at homofili representerer en nødvendig utfordring av systemet, noe som kan sørge for variasjon istendenfor ensformighet? I så fall, all ære til dem som velger selv!
