- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Matti Bunzl ble født i Wien i 1971, en by hans jødiske bestefar hadde forlatt på grunn av krigen for å returnere allerede i 1946. Østerrikerne var sene med å ta det oppgjøret med seg selv som tyskerne var tvunget til etter nazismen og annen verdenskrig, og det var en ”homogen og kjedelig” by Matti vokste opp i. Senere dro han til USA for å studere antropologi, og det er som professor på University of Illinois at han er invitert til Oslo for å holde en foredragsserie.
Religion og rase
– Den europeiske antisemittismen kan i all hovedsak deles opp i to, sier professor Bunzl. – Lenge var det et spørsmål om religionen i seg selv fordi en jøde alltid kunne konvertere til kristendommen for å slippe unna forfølgelse. Men på slutten av 1800-tallet fant tyske intellektuelle ut at det var vanskelig å finne en felles plattform for den framvoksende nasjonalstaten, så de begynte å konsentrere seg om det de – altså tyskerne – ikke var.
På dette tidspunkt var jødene fullstendig integrert i samfunnet, men ble plassert i en situasjon de ikke kunne unnslippe fordi forfølgelsen nå var basert på rasen de tilhørte. Man kan ikke flykte fra sine gener, og vi vet alle hvilke konsekvenser denne tankegangen fikk.
– Selv om antisemittismen ikke er død, så er den i dag irrelevant som politisk kraft i Europa. Det er ingen innflytelsesrike aktører som lenger snakker om ”nasjonens renhet”, det gjør selv ikke det østerrikske Frihetspartiet eller Fremskrittspartiet i Norge. Men nå er det også en annen gruppe som er utpekt som ”de andre” i Europa, nemlig muslimene.
Islamofobien rår
Matti Bunzl legger vekt på EUs utvikling, og mener Maastricht-traktaten av 1993, som gikk langt i å integrere medlemsstatene i en føderasjon, var et vannskille. Den nye geopolitiske situasjonen gjør at det han kaller dagens ”islamofobi” er annerledes enn tidligere tiders antisemittisme.
– I dagens situasjon er det verken snakk om religion eller rase, og det er heller ikke snakk om hvorvidt muslimer kan tilpasse seg hvert enkelt land eller ikke – det det spørres om, er om de kan være gode europeere. Når så temaer som masseinnvandring og eventuelt tyrkisk EU-medlemskap virkelig blir presserende, dukker begreper som ”clash of civilizations” opp, særlig på ytterste høyre fløy. Denne tesen er jeg sterk motstander av, for jeg mener at demokratiet og humanismen vil være sterk nok til å absorbere de negative elementene.
På spørsmål om europeiske jøder i dag frykter muslimer, blir Bunzl forsiktig. Han sier han skulle ønske svaret var ”nei”, men at dette nok ikke gjelder for alle. Hva så med hans nye hjemland, USA? Hvordan oppleves disse fenomenene der?
Kan lære av USA
– Jeg vil si at mens Europa vitterlig er blitt multikulturelt, så er USA lykkelig multikulturelt. Folk med en annen bakgrunn blir nok akseptert i Europa, men noe motvillig. I USA blir derimot de som snakker et annet språk eller har en annen opprinnelse gjerne overøst med velvillig nysgjerrighet.
– Når det er sagt, så holder den offentlige debatten her i Europa et mye høyere nivå. I USA er det nesten ingen gode aviser, New York Times er i mine øyne det eneste unntaket, og det finnes kun én seriøs TV-stasjon, PBS. I løpet av en kort uke her i Oslo er jeg blitt intervjuet av flere aviser enn jeg kan regne med på et helt år i USA.
